Hvor mange lag får være med å leke?

Etter at tippeligaen nå er ubønnhørlig slutt for denne gang er det på sin plass å foreta et par refleksjoner.

Kanskje den største debatten som har pågått i årets sesong er nivået på norsk fotball og ikke minst hvordan nivået i den hjemlige liga kan heves.

To elementer er nevnt i så måte, nemlig antall lag og at norsk liga, som de største ligaene i Europa må ha ett topp fem sjikte med de største lagene fra de største byene.

Lagene som er nevnt for å befeste topp fem for å skape konkurranse i toppen er først og fremst Rosenborg, Vålerenga, Viking, Brann, og som utfordrere Molde, Lillestrøm og kanskje Start og Stabæk.

La oss ta det første først. Nils Johans Semb har nevnt at han ikke er begeistret for 16 lag i tippeligaen.

Noen har nevnt å kutte ned til 14 igjen, og til og med ned til 12 som var situasjonen før 1995.

Ståle Solbakken, påtroppende landslagssjef, er fan av dansk modell hvor det er 12 lag som spiller mot hverandre tre ganger.

Så til det andre, nemlig at norsk liga må ha et klart befestet topp fem sikte som kjemper om medaljer hvert år. Bortsett fra Rosenborg så er det ingen lag som har vært stabile topplag over tid.

Deretter til disse to argumentene sammen. I år rykket Kongsvinger og Sandefjord ned. Hønefoss er i kvalik.

Så til et lite bilde på hvordan ting hadde sett ut med færre lag. Kun teoretisk, men like fullt en artig og egentlig interessant måte å se det på.

Hadde man kuttet ned til 14 lag, så ville Hønefoss og Brann rykket ned og Stabæk hadde fått kvalikplassen. Molde, Lillestrøm og Start hadde vært i nedrykningsstriden. Altså alle lagene bortsett fra Rosenborg og Vålerenga som man mener bør kjempe i toppen av norsk fotball. Aalesund, Tromsø, Haugesund, Strømsgodset og Odd har i år kjempet i toppen. Altså ikke de lagene man ønsker skal kjempe i toppen for å heve norsk fotball.

Ok, så tar vi enda et tankeeksperiment. 12 lag i serien. Da ville allerede Hønefoss og Brann spilt i Adecco, Molde og Stabæk ville rykket ned, mens Lillestrøm hadde fått kvalikplass. Viking og Start på de to plassene foran ville ikke vært sikre før siste fløyte var blåst i siste serierunde.

Ok, la oss som sagt kalle det et interessant tankeeksperiment, men like fullt ville de lagene som liksom skal være toppsjiktet for å skape et høyere norsk nivå vært bunnlag.

Fotballedelsen vil ikke at Tromsø, Aalesund, Odd, Haugesund og Strømsgodset skal være der oppe for å kjempe om medaljer og Europaspill.

For meg er det viktigste norsk fotball kan gjøre er å satse tigangen mer på spillerutvikling. Hvorfor er de beste lagene best? Selvfølgelig fordi de kan kjøpe de beste spillerne, men også fordi de satser millioner på talent og spillerutvikling.

I Norge så kuttes det NSF kroner til talentutvikling fordi man må spare penger.

En betydelig større og bedre satsing på talent og spillerutvikling kommer til å gi et skikkelig løft for norsk fotball, og ingen av norske toppklubber har egentlig heller ikke lov til å klage på at det kuttes penger til spillerutvikling fra sentralt, når man ser hva de har betalt i lønninger til forholdsvis mediokre spillere som sliter benken.

Sett i lys av årets pinligste lesning (skattelistene for fotballspillerne i tippeligaen) er det også interessant å merke seg at de to siste årene med 16 lag i serien faktisk har gitt oss noen nye talenter som har fått prøve seg i Tippeligaen. Alle klubber har faktisk vartet opp med noen stjerneskudd man skal langt tilbake for å finne samme antall over en toårsperiode.

Nei, la oss kutte ned til 12 lag samtidig med å diktere hvilke lag som skal være topp fem, slik at panikken kan bre seg ved sommertider og at man da kjøper inn med hodet i fatle og hånden langt ned i sjekkheftet til rike onkler for å unngå å rykke ned slik at talentene ikke får prøve seg for det kan man ikke ta sjansen på for da rykker man ned.

Den dagen man innser at 16 lag er mer genialt enn man hadde trodd, og at man i enda større grad tør å satse på sultne unge menn som vil opp og frem, og som er villige til å satse det som skal til for å utvikle talentet sitt under kyndig veiledning og korrigering av topputdannede spillerutviklere, ja den dagen vil man forstå at, hei, kanskje dette ikke var så dumt likevel.

Ser også at etter at jeg skrev dette er Ole Gunnar Solskjær ansatt som ny trener for Molde. Det skal bli kjempespennende å se hva han kan få til. Og det lover godt for talentutvikling når den første han presenterte som ny i teamet var Mark Dempsey, som bare var på lån til Tromsø helt til Solskjær trengte en av de beste spillerutviklerne til satsingen i Molde. 

Jeg tror Ole Gunnar Solskjær kommer til å vise vei!

Årets spiller?

Jeg har i noen dager tenkt litt på kommentarene til Nils Johan Semb forrige søndag da han skulle rangere de fem fotballspillerne som er innstilt til årets spiller på TV2 sporten

De fem er, Pontus Farnerud, Anthony Annan, Petter Vaagan Moen, Frode Kippe og Moa.

Uten tvil fem av de beste spillerne i årets tippeliga, men jeg har ikke tenkt å kommentere om valget av disse på sportslig grunnlag, og det er heller ikke det jeg har tenkt på de siste dagene.

Nils Johan Semb var klar på at Anthony Annan var årets spiller i Tippeligaen.

Han er sjefen for norsk fotball. Semb altså.

Jeg stusset på at Semb velger Annan uten å nevne episoder som trekker ned helheten for spilleren, som for eksempel da han hadde hånden sinn opp i en motspiller et sted solen ikke skinner nettopp for å provosere, og har tidligere tatt en Mike Tyson da han bet i brystet til en annen spiller. Selvfølgelig vet jeg ikke hva som er sagt før disse episodene oppsto, men det er uansett ikke slike ting man gjør på en fotballbane i Norge, eller hvor som helst i verden.

Ok, dette er en kåring av beste spiller, og det ligger ingen moralske føringer i utvelgelsen, men likevel så får det meg til å få litt dårlig magefølelse.

Er det slik at det sportslige er mye viktigere enn fair play, eller skal man ta kåringen for det den er, nemlig en sportslig kåring?

Er det slik at hvis du er best så kan man se gjennom fingrene på at spilleren har vært i flere forholdsvis uheldige episoder?

Burde Semb lagt til en sidekommentar at slike episoder vil vi ikke se på norske fotballbaner, eller er det helt greit at han fokuserer kun på hva Annan har gjort sportslig?

For meg skurrer det litt når Semb uforbeholdent skryter av spilleren Annan. 

Norges Fotballforbund sier at ”med fair play skal vi styrke fotballens rolle som formidler av positive verdier til barn og unge”

De sier videre at”…den skal preges av respekt og toleranse..”

Jeg er jo helt enig at Anthony Annan er en fantastisk fotballspiller, men mens hans tidligere trenere som Hamren og Jönsson uttalte hver gang han havnet i en uheldig episode ute på gresset at dette ikke var akseptabelt og at de skulle ta det med spilleren, har Eggen tatt en annen holdning og bagatalisert hånda i rompa hendelsen direkte på TV samtidig som han prøvde å hersketeknikke Martin Andresen ut på sidelinjen.

Semb er sjef for toppfotballen i Norge. Jeg er ikke i tvil om hva han mener, men jeg føler at man kan klare å også se andre nyanser enn kun det sportslige i en slik kåring, spesielt når en av kandidatene til de grader har vært i fokus for nettopp unfair play…og til syvende og sist gjør barn og unge det de voksne gjør, ikke det de sier.

Frode Olsen har sagt det som Semb burde sagt på sin blogg