Titusener forsvinner fra idretten

Ungdomsidrett skal være satsningsområde nummer én i NIF sin kommende fireårsperiode.


Innsbruck arrangerte Ungdoms OL i 2012 - Norge har søkt om Ungdoms OL i 2016

Les Dag Vidar Hanstads gode innlegg på sportsanalyse.no:
http://www.sportsanalyse.no/wip4/ungdom-idrettens-gordiske-knute/d.epl?id=609259

Hanstad har et godt innlegg i en debatt som dessverre er fraværende når idrett diskuteres.
Jeg synes det var på høy tid å belyse noen av de største utfordringene vi har i idretten.

Hvis vi tar håndball som et eksempel så var det over 50 000 spillere i alderen 6-12 i 2009. Antallet mellom 13-19 år var 31 000 mens det kun var noe over 5000 spillere i alderen 20-25 år.

Dette er kun et eksempel fra en idrett, og Hanstad åpner forhåpentligvis en debatt som burde være høyere på dagsordenen i norsk idrett enn om vi skal søke OL eller ikke.

Men, jeg mener Hanstad bommer noe med hva som er oppskriften for å gjøre noe med problemet med frafall fra idretten i ungdomsårene. Det er i utgangspunktet en god tanke at man må løfte i flokk og at idrettene må samarbeide seg i mellom om utøverne. Men i praksis er dette særdeles vanskelig, og hver idrett er seg selv nærmest.

Og man kan ha som målsetting at man skal minke antallet utøvere som forsvinner vekk fra idretten, men jobben må gjøres i de lokale idrettslagene.  

De lokale idrettslagene har ikke noe forhold til NIF og de målsettinger NIF måtte ha. De forholder seg til særkretsen og særforbundet.  Så skal man ha samarbeid over idrettsgrensene må særforbund inn å målsette dette, og ikke minst komme med en god plan for implementering. Hvis ikke, så vil det ikke skje noe større samarbeid mellom idrettene.

Jeg tror derimot å gi de lokale idrettslagene bedre betingelser for å drive god idrett, og ikke minst som Hanstad påpeker tilfredsstille etterspørselen til de unge, og i det så ligger det å kunne gi gode sportslige og sosiale tilbud. Det er det kun det lokale idrettslaget som kan gjøre.  Da trenger vi haller, baner, anlegg, utstyr og gode ledere og trenere. Gi de lokale idrettslagene muligheter så vil de gripe disse mulighetene med strak arm. Og med så mange som faller fra idretten burde det være nok utøvere å velge mellom for alle idretter. For da vil valgmulighetene bli større. Og ikke minst så kan man ha idretten som en bigeskjeft ved siden av skolen hvis man ønsker dette, og satse hvis man vil det.

Så vil vi få en annen effekt også når flere ungdom fortsetter med idretten. Flere vil sikkert gå inn som trenere og ledere. Da vil idrettslagene også kunne møte ungdommen mer på ungdommens premisser.

Det er positivt å bruke ungdoms OL som Norge har søkt om å arrangere som en oppmerksomhet mot utfordringen med frafall i idretten blant ungdom. Men det må ikke bare bli et spisset arrangement for eliten. For da har vi tapt enda flere ungdom i idretten og vi har hatt en fin idrettsfest og vist at vi kan arrangere.

Dette har jeg påpekt selv i mitt innlegg i min blogg:

http://omarstein.blogspot.com/2011/03/festen-er-over-hva-na.html

Jeg håper Dag Vidar Hanstad tar opp disse utfordringene videre, og jeg håper han vil gå til valg som President i NIF! Det hadde idretten fortjent.

Til neste gang.....

Festen er over - hva nå?

Dette innlegget er sendt til både Aftenposten og VG uten at de er interessert i å trykke dette på debattsidene sine. Så da må jeg igjen bruke bloggen for å "trykke" selv :-)

- VM på ski er over, stor norsk sportslig suksess, og ikke minst en stor fest for folket. 1,2 millioner mennesker vært i Holmenkollen eller nede i sentrum i hovedstaden. Rammene har vært imponerende, folket har fått festet, og igjen viser vi at spesielt langrenn står sterkt som kanskje den mest populære idretten i Norge, samtidig som dette er en marginal internasjonal idrett. Noe som viser hva vi kan få til av idrettsfest i Norge.

Svenske journalister sier at Norge må arrangere VM hver gang, og flere uttaler at nå må vi søke om OL igjen. Vi vil ha ny fest, vi vil feste mer.

Det er her jeg føler at ikke alle har festet med måte. Jeg har selv hatt en hyggelig idrettsfest, men er forlengst tilbake til idrettshverdagen som frivillig idrettsleder.

En hverdag som er preget av helt andre utfordringer enn norske gullmedaljer, medaljeseremonier, VIP gjester og kongelig besøk.

I idrettshverdagen sliter vi med slitte idrettsanlegg, manglende idrettsanlegg, svømmehaller uten vann, idrettshaller med sprengt kapasitet og idretter som skriker etter anlegg for å få arrangert sportslig tilbud til barn, ungdom og voksne.

Samtidig med lokale idrettslags utfordringer har andelen overvektige nordmenn økt de siste ti årene. Antall overvektige barn øker. Det er færre gymtimer på skolen, barna er mindre aktive og selv om det er mange kvinner og menn som skal gå, løpe eller sykle fort i birkebeineren eller løpe halvmaraton i Oslos gater så er utviklingen av den fysiske formen hos den største delen av befolkningen illevarslende. Våre kommende soldater og offiserer løper 3 kilometer betydelig saktere enn man gjorde for 20 år siden.

Selv om det er lenge til et mulig OL, så skal det brukes penger og ressurser på å klargjøre en søknad. Prioriteringene vil endre seg, og fokus vil være rettet mot neste fest, en del år frem i tid. For vi kan ikke gjøre det dårligere enn sist.

Som et eksempel da FIS fortalte at Holmenkollen ikke var brukbar lenger, så endret Oslo kommune prioriteringene, for da måtte man bygge ny hoppbakke. Mange foreslåtte og vedtatte tiltak på anleggssiden måtte pent vente slik at denne da kunne klargjøres til fest.

Jeg er tilhenger av en idrettsfest nå og da, men jeg tror vi får en artigere fest når idrettshverdagen er betydelig bedre for alle lokale idrettslag og vi har klart å snu trenden med barn og voksne i dårlig form.

Fyll vann i svømmehallene, bygg flere svømmehaller, bygg flerbrukshaller, bygg ishaller, bygg idrettsanlegg. Puss opp og restaurer forfalne anlegg og haller. Skap mulighet for god organisert idrett for barn og voksne. Til det trengs det klare prioriteringer og ikke minst penger.

For det er jo et paradoks at mens antall norske medaljer har økt betraktelig de siste tjue årene, er den norske befolkningen blitt i dårligere form.

En ny stor idrettsfest i Norge vil ikke gjøre nordmenn i bedre form, for prioriteringene og fokuset vil være rettet mot arrangementet og toppidretten.

Derfor bør NIF rette et sterkere fokus mot hva de lokale idrettslagene kan gjøre hvis de fikk gode rammebetingelser for å drive god idrett.

Ja, det er gøy med idrettsfest, men effekten av et stort arrangement i Norge er at vi har hatt en heidundrandes fest, vi viser verden at vi er best til å arrangere idrettfester og vi viser at vi kan gå mann av huse for å hylle idrettsheltene våre.

Mitt håp er at neste gang vi viser dette, så er idrettslag i hele Norge fornøyd med anleggssituasjonen og rammebetingelsene for lokal idrett. Vi er best til å gjennomføre idrettslige tilbud og at vi går mann av huse for å delta i lokale idrettstilbud.

Tove Paule sier til Aftenposten at det uaktuelt å søke OL nå. Det er bra. Generalsekretær Inge Andersen sier at hovedoppgaven til idrettstyret nå er ungdoms OL. Håper de klarer å ha flere tanker i hodet på en gang.

Før vi går inn i en førolympisk rus så bør idretten få det idretten trenger for å gi nordmenn over hele landet, i alle aldre, muligheten for gode sportslige tilbud.

For slik situasjonen er nå, med færre gymtimer og mindre uorganisert aktivitet så er det faktisk idrettslagene i Norge som kan snu den negative trenden med nordmannens form og vekt. Men da må rammebetingelsene ligge til rette for å få det til, gjennom en storstilt satsning på idrettsanlegg og idrettshaller.

Det skal velges nye kommunestyrer i år, og både lokalpolitikere og rikspolitikere må nå også vise en vilje og evne til å se utfordringene i idrettsnorge, og ikke minst hvilket potensial som ligger hos alle landets idrettslag til å få folket i form.

For jeg synes ikke vi trenger en statsgaranti for et nytt OL, vi trenger en statsgaranti på å løfte den norske formen tilbake der den skal være, gjennom anleggsløftet til alle landets idrettslag.