Det er sannelig ikke lett å være Rosenborgtrener.
Hvis man ikke heter Nils Arne Eggen da.
Er Rosenborg blitt et bedre lag, morsommere lag, kjedeligere lag osv osv.
Seriemesterskap er ikke nok til å tilfredsstille RBK supporterne, eller fotballkommentatorene for den saks skyld.
Er ikke rart at det diskuteres. På slutten av 90 tallet regjerte trønderlaget. Skikkelig.
De tapte nesten ikke kamper og de valset over motstanderne, hvertfall i Norge.
Så begynte de å skaffe seg respekt i Europa også.
Hvis forventningene til en Rosenborg trener er å vinne alle kamper med offensiv og fin festfotball med mange mål så tror jeg at jeg hadde takket nei, hvis jeg var aktuell da, vel og merke.
Det er ikke slik lenger, at Rosenborg kan hente alle de beste spillerne i Norge.
Eggen gjorde det og har hatt helt andre muligheter enn hans etterfølgere.
Ikke til forkleinelse for noen, for Eggen og Rosenborg gjorde en kjempejobb for å komme i den posisjon at de kunne gjøre hva de ville i norsk fotball.
I dag går ikke alltid de beste spillerne til Rosenborg. De går like så ofte til Vålerenga, Brann, Stabæk, Lillestrøm, Molde og Viking.
Det er ikke mulig å dominere slik Rosenborg gjorde på 90 tallet.
Og hvis vi kommer til den situasjon at de faktisk gjør det er det kroken på døren for norsk fotball. For interessen hvertfall.
Det er ikke tvil om at Rosenborg kommer til å være en av de dominerende klubbene i Norge.
Det er helt greit, men ingen ønsker seg tilbake til fullstendig Rosenborg dominans der alle de andre klubbene er ”farmerklubber” til trønderklubben.
Nei, det har ikke vært lett å være Hamrén, eller Henriksen, Tørum, Hansen, Høgmo, Hareide eller By Rise. Det er ikke greit når seriegull ikke er godt nok.
Hvis Eggen som vikar nå fikser festfotball og sambatakter på Lerkendal, da skal det bli lett å overta som RBK trener. Jada.
Og vi ønsker lykke til.
Om meg
- Omarstein
- Særdeles sportsinteressert familiemann og upublisert forfatter med to og en halv skrevne bøker på samvittigheten.
onsdag 19. mai 2010
onsdag 12. mai 2010
Torres kler ikke blått...
Det gjør ikke Gerrard heller.
Det står friare uti garden etter Liverpools to beste spillere. Friare i egen grend, nemlig Chelsea og Manchester City, friare med penger.
Og pengene rår i internasjonal fotball.
Det skrives at Gerrard vurderer City siden lønnen han da skal få er så god at han kan bli økonomisk uavhengig resten av livet.
Nå kjenner ikke jeg til de økonomiske vanene til Gerrard, men for å anslå sånn ca hva han tjener nå og har tjent siste årene så skulle det ikke forundre meg at han allerede er forholdsvis økonomisk uavhengig og kommer til å bli det noen hundre år fremover.
Er det blitt slik at spillere som tjener en god million i uka må ha enda mer for å sikre sin økonomiske fremtid?
Er det blitt slik at 50-60 millioner i året ikke er nok?
Til syvende og sist er det spillerne som avgjør. Og vi er blitt vant til at spillere velger penger foran stolthet og laget. Det er et eller annet som skurrer når jeg ser spillere som veksler mellom topplagene i samme liga for å sope sammen enda mer penger.
Litt av respekten smuldrer vekk for hver gang.
Men jeg håper at spillere som Torres og Gerrard blir i Liverpool. De er liksom i en annen kategori, har vært frem til nå hvertfall. Trofaste til klubben sin og står for noe mer enn bare pengehungrige ”leiesoldater”.
Det er for få ekte klubbspillere igjen, og selv om klubben er større enn spillerne er det viktig å ha spillere som ”blør for drakta” og setter klubben foran seg selv.
Gerrard og Torres har kanskje allerede lånt City og Chelsea trøye og prøvd den på.
De har kanskje sett det jeg har sett.
De kler ikke blått.
Det står friare uti garden etter Liverpools to beste spillere. Friare i egen grend, nemlig Chelsea og Manchester City, friare med penger.
Og pengene rår i internasjonal fotball.
Det skrives at Gerrard vurderer City siden lønnen han da skal få er så god at han kan bli økonomisk uavhengig resten av livet.
Nå kjenner ikke jeg til de økonomiske vanene til Gerrard, men for å anslå sånn ca hva han tjener nå og har tjent siste årene så skulle det ikke forundre meg at han allerede er forholdsvis økonomisk uavhengig og kommer til å bli det noen hundre år fremover.
Er det blitt slik at spillere som tjener en god million i uka må ha enda mer for å sikre sin økonomiske fremtid?
Er det blitt slik at 50-60 millioner i året ikke er nok?
Til syvende og sist er det spillerne som avgjør. Og vi er blitt vant til at spillere velger penger foran stolthet og laget. Det er et eller annet som skurrer når jeg ser spillere som veksler mellom topplagene i samme liga for å sope sammen enda mer penger.
Litt av respekten smuldrer vekk for hver gang.
Men jeg håper at spillere som Torres og Gerrard blir i Liverpool. De er liksom i en annen kategori, har vært frem til nå hvertfall. Trofaste til klubben sin og står for noe mer enn bare pengehungrige ”leiesoldater”.
Det er for få ekte klubbspillere igjen, og selv om klubben er større enn spillerne er det viktig å ha spillere som ”blør for drakta” og setter klubben foran seg selv.
Gerrard og Torres har kanskje allerede lånt City og Chelsea trøye og prøvd den på.
De har kanskje sett det jeg har sett.
De kler ikke blått.
tirsdag 11. mai 2010
Lytt til erfarne fjellfolk
Eller lytt til erfarne skøyteløpere.
Eskil Ervik er nylig ansatt i skøyteforbundet med ansvar for markedet og sponsorer.
Et skøyteforbund jeg trodde ikke hadde økonomi til å ansette flere.
Men det er helt riktig å ansette Ervik fordi han kan generere mer penger til et fattig skøytemiljø enn noen andre i miljøet. Han har navnet, han har jobbet med marked og salg, han har kontaktnettet som skal til.
Men da må skøyteforbundet gjøre jobben lettere for Ervik. Siste dagers medieoppslag og tilstanden på skøytemiljøets debattsider viser at det fortsatt er gruff i systemet, og da må det kanskje kraftigere virkemidler enn Ali Kaffe for å kurere gruffet.
Skøytenorge har ikke ryddet opp skikkelig, og skøytemiljøet er splittet. Og et så lite miljø har ikke råd til splittelse.
Eskil Ervik sier at potensialet for sårt tiltrengte sponsorkroner er det tredobbelte av dagens. Det er nok helt riktig, men det krever innsats for å få disse pengene. Og ikke minst at Skøytesporten kan fremvise en idrett som har foretatt vårrengjøringen og viser at de står i samlet flokk. Før det er tilfelle gjør man jobben til Eskil Ervik betydelig vanskeligere.
Hvem sitt ansvar er det?
Som alltid, er dette et lederansvar. I forbund, krets og klubb.
Med nye trenere og egne dedikerte folk med ansvar for sponsorer er forutsetningene tilstede for å skape det nye skøytenorge!
Da trenger vi også ledere som viser vei.
For lytt til erfarne skøyteløpere som har troen på tredobling av økonomien! Men da må produktet være bra også.
Den jobben må lederne gjøre, og det tror jeg de klarer.
Til neste gang….
Eskil Ervik er nylig ansatt i skøyteforbundet med ansvar for markedet og sponsorer.
Et skøyteforbund jeg trodde ikke hadde økonomi til å ansette flere.
Men det er helt riktig å ansette Ervik fordi han kan generere mer penger til et fattig skøytemiljø enn noen andre i miljøet. Han har navnet, han har jobbet med marked og salg, han har kontaktnettet som skal til.
Men da må skøyteforbundet gjøre jobben lettere for Ervik. Siste dagers medieoppslag og tilstanden på skøytemiljøets debattsider viser at det fortsatt er gruff i systemet, og da må det kanskje kraftigere virkemidler enn Ali Kaffe for å kurere gruffet.
Skøytenorge har ikke ryddet opp skikkelig, og skøytemiljøet er splittet. Og et så lite miljø har ikke råd til splittelse.
Eskil Ervik sier at potensialet for sårt tiltrengte sponsorkroner er det tredobbelte av dagens. Det er nok helt riktig, men det krever innsats for å få disse pengene. Og ikke minst at Skøytesporten kan fremvise en idrett som har foretatt vårrengjøringen og viser at de står i samlet flokk. Før det er tilfelle gjør man jobben til Eskil Ervik betydelig vanskeligere.
Hvem sitt ansvar er det?
Som alltid, er dette et lederansvar. I forbund, krets og klubb.
Med nye trenere og egne dedikerte folk med ansvar for sponsorer er forutsetningene tilstede for å skape det nye skøytenorge!
Da trenger vi også ledere som viser vei.
For lytt til erfarne skøyteløpere som har troen på tredobling av økonomien! Men da må produktet være bra også.
Den jobben må lederne gjøre, og det tror jeg de klarer.
Til neste gang….
lørdag 8. mai 2010
Trenerbytte eller ei...
Er det bare meg, eller er det ingen andre som reagerer på at man snakker om at Jan Jönsson skal ta over Rosenborg som det naturligste i verden?
Er det blitt sånn igjen at Rosenborg plukker spillere og trenere som de vil ha, og resten av tippeligaen er farmerlag til Rosenborg? Og at dette er helt akseptert?
Hvorfor er det naturlig at treneren for seriemesteren 2008 skal trene seriemesteren for 2009, uten at noen synes at dette er veldig rart? Vis meg den ligaen av de beste ligaene i Europa hvor det er helt naturlig å snakke om at seriemesterne i 2009 bør hente treneren for seriemesteren året før, og at alle eksperter snakker om at dette som den naturligste ting i verden.
Alle snakker om hva som er best for Rosenborg, men ingen snakker om hva som er best for Stabæk.
Og når alle snakker om det, bortsett fra de to som faktisk kan vite noe om det, altså Hamren og Jönsson, ja da blir det hele bare tull.
Og hva skal Rosenborg med Jönsson? Tenker de ikke langsiktig?
Hvorfor skal Rosenborg hente en trener som i løpet av 2 år garantert får tilbud fra utenlandske klubber, eller fra det svenske landslaget hvis Hamren ikke lykkes.
Selv om Rosenborg har vunnet mest i norsk fotball har de vært skikkelig ”crap” på å ansette trenere (etter Eggen). Stabæk har ett cupgull og et seriegull, men har vært ”outstanding” på å ansette trenere, les – Tjærnås, Backe, Linderoth og Jönsson.
Nei, hvis Rosenborg er litt smarte nå så henter de ikke Jönsson, de finner heller ut hvilke trenere Stabæk jakter på hvis Jönsson forlater klubben. I den fruktkurven av nye potensielle Stabæktrenere finnes det nok av gode kandidater til å skape seriemestere.
Men så smarte tror jeg ikke Rosenborg er….
Er det blitt sånn igjen at Rosenborg plukker spillere og trenere som de vil ha, og resten av tippeligaen er farmerlag til Rosenborg? Og at dette er helt akseptert?
Hvorfor er det naturlig at treneren for seriemesteren 2008 skal trene seriemesteren for 2009, uten at noen synes at dette er veldig rart? Vis meg den ligaen av de beste ligaene i Europa hvor det er helt naturlig å snakke om at seriemesterne i 2009 bør hente treneren for seriemesteren året før, og at alle eksperter snakker om at dette som den naturligste ting i verden.
Alle snakker om hva som er best for Rosenborg, men ingen snakker om hva som er best for Stabæk.
Og når alle snakker om det, bortsett fra de to som faktisk kan vite noe om det, altså Hamren og Jönsson, ja da blir det hele bare tull.
Og hva skal Rosenborg med Jönsson? Tenker de ikke langsiktig?
Hvorfor skal Rosenborg hente en trener som i løpet av 2 år garantert får tilbud fra utenlandske klubber, eller fra det svenske landslaget hvis Hamren ikke lykkes.
Selv om Rosenborg har vunnet mest i norsk fotball har de vært skikkelig ”crap” på å ansette trenere (etter Eggen). Stabæk har ett cupgull og et seriegull, men har vært ”outstanding” på å ansette trenere, les – Tjærnås, Backe, Linderoth og Jönsson.
Nei, hvis Rosenborg er litt smarte nå så henter de ikke Jönsson, de finner heller ut hvilke trenere Stabæk jakter på hvis Jönsson forlater klubben. I den fruktkurven av nye potensielle Stabæktrenere finnes det nok av gode kandidater til å skape seriemestere.
Men så smarte tror jeg ikke Rosenborg er….
fredag 7. mai 2010
Glemselskurve...
Rart det der med indignerte trenere etter dommeravgjørelser som har gått mot laget sitt. Sist representert med Kjetil Rekdal som slaktet dommeren fordi det ble dømt straffe mot Aalesund, mens motstanderlaget, her representert med Molde syntes straffen var klar.
Glemselskurven er stor, siden de samme lags trenere sto for et halvt år siden med omvendte roller da Moldes trener var oppgitt over dommeren som for ham den gang gjorde feil som gjorde at Aalesund vant Cupfinalen.
Det virker som en del av showet er å klage sin nød til TV2s reportere etter kampen.
Hjelper det? Ikke på avgjørelsen den kampen nei, men hva gjør dette med hodet til dommerne? Hvor lett er det å stå i mot en hel sesongs kjefting uten å bli påvirket?
Spillerne kjefter på dommeren ute på banen. Klart det påvirker vurderingene under kamp!
Trenerne fortsetter etter kampen, og det er oftere at dommeren blir nevnt med forholdsvis negative ordelag enn ikke. Trodde trenerne ble straffet for dette jeg?
Hadde det vært opp til meg, noe det dessverre aldri er, hadde kjefting på dommeren blitt straffet hardere. Gjentatt kjefting på dommeren – rødt kort. ”Få spilleren ut, orker ikke å høre mer på det pisset der”.
Og det må jo være bedre å kanalisere energien sin på noe man kan gjøre noe med selv, altså sitt eget nivå på fotballspillingen. Og i norsk fotball kan det mange ganger være en fordel.
Til neste gang
Glemselskurven er stor, siden de samme lags trenere sto for et halvt år siden med omvendte roller da Moldes trener var oppgitt over dommeren som for ham den gang gjorde feil som gjorde at Aalesund vant Cupfinalen.
Det virker som en del av showet er å klage sin nød til TV2s reportere etter kampen.
Hjelper det? Ikke på avgjørelsen den kampen nei, men hva gjør dette med hodet til dommerne? Hvor lett er det å stå i mot en hel sesongs kjefting uten å bli påvirket?
Spillerne kjefter på dommeren ute på banen. Klart det påvirker vurderingene under kamp!
Trenerne fortsetter etter kampen, og det er oftere at dommeren blir nevnt med forholdsvis negative ordelag enn ikke. Trodde trenerne ble straffet for dette jeg?
Hadde det vært opp til meg, noe det dessverre aldri er, hadde kjefting på dommeren blitt straffet hardere. Gjentatt kjefting på dommeren – rødt kort. ”Få spilleren ut, orker ikke å høre mer på det pisset der”.
Og det må jo være bedre å kanalisere energien sin på noe man kan gjøre noe med selv, altså sitt eget nivå på fotballspillingen. Og i norsk fotball kan det mange ganger være en fordel.
Til neste gang
torsdag 6. mai 2010
Nytt bloggsted
Da har jeg flyttet over alle tidligere innlegg fra den andre bloggen. Derfor er alle innleggene lagt inn i mai 2010, selv om de er skrevet over et halvt års periode :-)
Den forrige funket dårlig og lite brukervennlig og til slutt gikk det ikke an å komme inn på siden en gang. Derfor prøver jeg nå her.
Kommer til å legge inn nye innlegg her etterhvert.....med fokus på sport!
Den forrige funket dårlig og lite brukervennlig og til slutt gikk det ikke an å komme inn på siden en gang. Derfor prøver jeg nå her.
Kommer til å legge inn nye innlegg her etterhvert.....med fokus på sport!
Blir det kjedeligere?
Gro Hammerseng og Katja Nyberg går til Larvik.
Kjersti Grini kritiserer valget og mener det ødelegger for norsk kvinnehåndball.
Hva skjer når Norges desidert beste kvinnelige håndballag får to av Norges desidert beste håndballspillere på laget?
De blir ikke dårligere!
Og hvordan skal de andre norske klubbene svare på denne konkurransen?
Talentutvikling.
Talentutvikling er veien å gå, men det tar noen ganger lengre tid. Derfor er det greit for en klubb som Larvik, med ny hall og tydeligvis en del penger, å hente to store profiler til klubben.
Landslaget blir bedre sies det. Det kan jo stemme hvis halve landslaget spiller på Larvik.
Norge trenger en klubb som kan vinne Champions league. Jepp, det hadde vært gøy.
Selvfølgelig gjør Larvik som de vil!
De kan hente de stjernene de vil!
Har de et moralsk ansvar for å skape spenning i serien med å si nei til Hammerseng/Nyberg? Nei, de har vel ikke det.
Har damene Hammerseng/Nyberg et moralsk ansvar med å si nei til Larvik? Neppe.
Og har Kjersti Grini rett? Mest sannsynlig.
Spørsmålet går tilbake til Norges Håndballforbund og klubbene om hvordan de vil at seriehåndballen skal se ut om noen år!
For blir det kjedelig i serien? Jepp
Øker interessen for norsk kvinnehåndball med et lag som er suverent best? Utenfor Larvik, ikke i det hele tatt.
Og så kritiserer man at VM spilles med lag som egentlig ikke burde vært der i det hele tatt. Hvordan blir den norske serien etter hvert da? Med lag som taper med 20 mål hver kamp? Burde de lagene heller ikke vært der da? Eller skal serien spilles med fire lag som spiller mot hverandre 10 ganger for å få mest mulig jevne kamper og at Larvik vinner til slutt?
Interessen for norsk fotball har vært stor de siste 20 årene. Men interessen for norsk fotball har blitt enda større etter at Rosenborg sluttet å ha hevd på seriegullet. Norsk seriefotball på 90 tallet var kjedelig, til tider veldig kjedelig. For Rosenborg hentet alltid de beste spillerne, og vant serien hver gang. Og man skulle bo innenfor Trøndelags grenser for å synes at dette var skikkelig gøy.
Det var viktig, sa de, at Norge hadde et lokomotiv som kunne hevde seg i Europa.
Det skulle også gjøre landslaget bedre.
Sånn noen år senere kan man vel si at lokomotivet er stallet i garasjen og norsk landslagsfotball befinner seg vel i samme garasje.
Lagidrett handler om lokal interesse og engasjement. Alle vil se laget sitt gjøre det bra. Og tilskuerantall og interesse øker i takt med gode prestasjoner.
Selv om norske fotballag ikke akkurat gjør det sterkt i Europa er det en overveldende interesse for den norske serien. Mye fordi det er flere som vinner. Det er flere lag som gjør det bra.
Om det da har gått på bekostning av Europeisk nivå vites ikke, men uansett har de siste fem år i norsk seriefotball vist en enorm vekst i interesse og engasjement.
Så, Larvik må få gjøre som de vil. Akkurat som Hammerseng og Nyberg må få lov til.
Men at dette vil øke interessen, neppe.
Det blir bare enda litt kjedeligere fordi man vet hvem som vinner på forhånd.
Det blir som å sitte på søndagskvelder og tidvis skimte på en film man har sett før mens man leser en bok. Litt sånn passe interessert.
Til neste gang
Kjersti Grini kritiserer valget og mener det ødelegger for norsk kvinnehåndball.
Hva skjer når Norges desidert beste kvinnelige håndballag får to av Norges desidert beste håndballspillere på laget?
De blir ikke dårligere!
Og hvordan skal de andre norske klubbene svare på denne konkurransen?
Talentutvikling.
Talentutvikling er veien å gå, men det tar noen ganger lengre tid. Derfor er det greit for en klubb som Larvik, med ny hall og tydeligvis en del penger, å hente to store profiler til klubben.
Landslaget blir bedre sies det. Det kan jo stemme hvis halve landslaget spiller på Larvik.
Norge trenger en klubb som kan vinne Champions league. Jepp, det hadde vært gøy.
Selvfølgelig gjør Larvik som de vil!
De kan hente de stjernene de vil!
Har de et moralsk ansvar for å skape spenning i serien med å si nei til Hammerseng/Nyberg? Nei, de har vel ikke det.
Har damene Hammerseng/Nyberg et moralsk ansvar med å si nei til Larvik? Neppe.
Og har Kjersti Grini rett? Mest sannsynlig.
Spørsmålet går tilbake til Norges Håndballforbund og klubbene om hvordan de vil at seriehåndballen skal se ut om noen år!
For blir det kjedelig i serien? Jepp
Øker interessen for norsk kvinnehåndball med et lag som er suverent best? Utenfor Larvik, ikke i det hele tatt.
Og så kritiserer man at VM spilles med lag som egentlig ikke burde vært der i det hele tatt. Hvordan blir den norske serien etter hvert da? Med lag som taper med 20 mål hver kamp? Burde de lagene heller ikke vært der da? Eller skal serien spilles med fire lag som spiller mot hverandre 10 ganger for å få mest mulig jevne kamper og at Larvik vinner til slutt?
Interessen for norsk fotball har vært stor de siste 20 årene. Men interessen for norsk fotball har blitt enda større etter at Rosenborg sluttet å ha hevd på seriegullet. Norsk seriefotball på 90 tallet var kjedelig, til tider veldig kjedelig. For Rosenborg hentet alltid de beste spillerne, og vant serien hver gang. Og man skulle bo innenfor Trøndelags grenser for å synes at dette var skikkelig gøy.
Det var viktig, sa de, at Norge hadde et lokomotiv som kunne hevde seg i Europa.
Det skulle også gjøre landslaget bedre.
Sånn noen år senere kan man vel si at lokomotivet er stallet i garasjen og norsk landslagsfotball befinner seg vel i samme garasje.
Lagidrett handler om lokal interesse og engasjement. Alle vil se laget sitt gjøre det bra. Og tilskuerantall og interesse øker i takt med gode prestasjoner.
Selv om norske fotballag ikke akkurat gjør det sterkt i Europa er det en overveldende interesse for den norske serien. Mye fordi det er flere som vinner. Det er flere lag som gjør det bra.
Om det da har gått på bekostning av Europeisk nivå vites ikke, men uansett har de siste fem år i norsk seriefotball vist en enorm vekst i interesse og engasjement.
Så, Larvik må få gjøre som de vil. Akkurat som Hammerseng og Nyberg må få lov til.
Men at dette vil øke interessen, neppe.
Det blir bare enda litt kjedeligere fordi man vet hvem som vinner på forhånd.
Det blir som å sitte på søndagskvelder og tidvis skimte på en film man har sett før mens man leser en bok. Litt sånn passe interessert.
Til neste gang
Look to Sweden
Det første innlegget jeg hadde på denne bloggen var en kommentar om norsk sportsjounalistikk.
Nå er det jo sikkert gangske få sportsjournalister som har lest akkurat det innlegget, eller i det hele tatt er enig eller har brydd seg om innholdet, eller om denne bloggen i det hele tatt.
Men jeg mener at sportsjournalister snart må forstå at idrett er mye mer enn stjernene.
Ikke det at jeg unner Petter Northug og Håvard Bøkko alt vel i OL, men jeg må ærlig innrømme at jeg er drit lei at all fokus er på disse to utøverne hver gang ski eller skøyter er i media.
Til og med når Håvard Bøkko trekker seg fra EM er han den som blir intervjuet mest. Og Northugmaniaen når nye grenser, og media gjør det de kan for å skvise mest mulig ut av gutten.
Hvis TV2 blir kalt fotballkanalen, må NRK kalles ski, eller rettere sagt Northug kanalen. For makan til oppmerksomhet skal man lete lenge etter.
Misforstå meg rett for jeg håper nevnte herrer soper med seg bøtter med medaljer fra OL, men det må finnes andre utøvere også? Og Bøkko/Northug bør vel også være interessert at noe av fokuset tas vekk fra dem?
Når det ikke finnes mer å skrive om i fotballens verden, skviser man siste dråpe ut av allerede syltynne nyheter som absolutt ingen egentlig er interessert i.
Slik begynner det også å bli med Northug. Her skal alt rapporteres om, fra den minste svetteperle til den største uinteressante nyheten man kan finne.
Og fokuset på Northug er blitt så stort at man ”glemmer” de andre.
Kristin Størmer Steira som ble nr. 6 i kvinnenes Tour De Ski var raskest opp slalåmbakken med fall!!
Det ble knapt nevnt.
Det fokuseres så mye på stjernene i idrettene at ingen egentlig vet hvem de andre er, som driver samme idrett. Stjernen skal skinne, og media pusser denne stjernen hver dag slik at den skal skinne mest mulig.
For mens allmenne nyheter får frem det store bildet, alle aktørene i en sak og graver dypt for å finne sannhet og mening, danser norske sportsjournalister rundt gullkalvene og forer lesere og seere med mer og mer om de få, og ignorerer spennvidden i idretten.
Jeg sier det igjen, norske sportsjournalister undervurderer den norske leser eller seer! Vi ønsker mer kjøtt på bena, og ikke mer suppe kokt på ingenting om stjernene i den enkelte idrett.
Før diskuterte mannen og kvinnen i gata om selve idretten, om utøverne og sjansene. Nå diskuteres det kun om stjernene i debattfora på nett. Diskusjonene rundt Bøkko/Mueller er et godt eksempel på dette. Debattene som har pågått er utelukkende om Håvard Bøkko, og det virker som det ikke finnes andre skøyteløpere i det hele tatt!
Og media er jo med på å nøre opp under denne tankegangen, fordi når Bøkko måtte trekke seg ble EM det dårligste mesterskapet på lenge sett med norske øyne, hilsen Dag Erik Pedersen.
Men har Herr Pedersen glemt Hege Bøkko? Ida Njåtun? Fredrik Van Der Horst? Våre tre debuttanter som virkelig markerte seg positivt med bronse til Hege Bøkko på 500 som beste resultat. Eller Maren Haugli som igjen kjemper om medaljer på 3000 og 5000? Eller Henrik Christiansen som tar en meget sterk 7.plass sammenlagt etter 7, 7, og 6.plass på 5000, 1500 og 10000? Og Sverre Haugli som ble nr. 10 sammenlagt etter 5.plass på 5000 som beste resultat?
Da er sportsverdenen blitt fordummende tabloid for alvor. (Og det har den jo vært en stund)
(Nå skal sant sies at Ove Eriksen og Geir Karlstad var flinke til å fokusere på alle de norske utøverne under EM sendingene)
Og når programlederen på Sportsrevyen avslutter innslaget fra EM på skøyter med å si at det var en trist helg for norsk skøytesport, men kanskje ikke så trist som disse pinlige tapene og viser klipp fra tre fotballkamper som visstnok var pinlige tap.
Ja da, akkurat da, synes jeg det ble ekstra trist å se på Sportsrevyen.
Nei, ingenting er som det var, og hvertfall ikke Sportsrevyen og sportslørdag og søndag.
Derfor har jeg vært utro i det siste.
Jeg har sett på svensk TV!
Jeg har sett på Sportspegelen søndags kvelder.
Og jeg har sett på sportssendingene i helgene. På ”Vinterstudion”
Er det bra? Jepp.
Er det verdt å se på? Jepp
Er det lov å være utro mot NRK? Jepp
Og om jeg har tenkt å se på OL sendingene fra SVT? Jepp, for alle som har sett VM i fotball sendinger fra SVT vet hvor bra de er!
Jeg skal ikke bruke mye tid på å forklare hvorfor sendingene er så mye bedre, men for alle som har lest innleggene mine vil nok forstå at disse sendingene er motsatt av kritikken jeg har kommet med her :-)
Look to Sweden, men det kan jo godt hende at jeg er i undertall her!
Til neste gang
Nå er det jo sikkert gangske få sportsjournalister som har lest akkurat det innlegget, eller i det hele tatt er enig eller har brydd seg om innholdet, eller om denne bloggen i det hele tatt.
Men jeg mener at sportsjournalister snart må forstå at idrett er mye mer enn stjernene.
Ikke det at jeg unner Petter Northug og Håvard Bøkko alt vel i OL, men jeg må ærlig innrømme at jeg er drit lei at all fokus er på disse to utøverne hver gang ski eller skøyter er i media.
Til og med når Håvard Bøkko trekker seg fra EM er han den som blir intervjuet mest. Og Northugmaniaen når nye grenser, og media gjør det de kan for å skvise mest mulig ut av gutten.
Hvis TV2 blir kalt fotballkanalen, må NRK kalles ski, eller rettere sagt Northug kanalen. For makan til oppmerksomhet skal man lete lenge etter.
Misforstå meg rett for jeg håper nevnte herrer soper med seg bøtter med medaljer fra OL, men det må finnes andre utøvere også? Og Bøkko/Northug bør vel også være interessert at noe av fokuset tas vekk fra dem?
Når det ikke finnes mer å skrive om i fotballens verden, skviser man siste dråpe ut av allerede syltynne nyheter som absolutt ingen egentlig er interessert i.
Slik begynner det også å bli med Northug. Her skal alt rapporteres om, fra den minste svetteperle til den største uinteressante nyheten man kan finne.
Og fokuset på Northug er blitt så stort at man ”glemmer” de andre.
Kristin Størmer Steira som ble nr. 6 i kvinnenes Tour De Ski var raskest opp slalåmbakken med fall!!
Det ble knapt nevnt.
Det fokuseres så mye på stjernene i idrettene at ingen egentlig vet hvem de andre er, som driver samme idrett. Stjernen skal skinne, og media pusser denne stjernen hver dag slik at den skal skinne mest mulig.
For mens allmenne nyheter får frem det store bildet, alle aktørene i en sak og graver dypt for å finne sannhet og mening, danser norske sportsjournalister rundt gullkalvene og forer lesere og seere med mer og mer om de få, og ignorerer spennvidden i idretten.
Jeg sier det igjen, norske sportsjournalister undervurderer den norske leser eller seer! Vi ønsker mer kjøtt på bena, og ikke mer suppe kokt på ingenting om stjernene i den enkelte idrett.
Før diskuterte mannen og kvinnen i gata om selve idretten, om utøverne og sjansene. Nå diskuteres det kun om stjernene i debattfora på nett. Diskusjonene rundt Bøkko/Mueller er et godt eksempel på dette. Debattene som har pågått er utelukkende om Håvard Bøkko, og det virker som det ikke finnes andre skøyteløpere i det hele tatt!
Og media er jo med på å nøre opp under denne tankegangen, fordi når Bøkko måtte trekke seg ble EM det dårligste mesterskapet på lenge sett med norske øyne, hilsen Dag Erik Pedersen.
Men har Herr Pedersen glemt Hege Bøkko? Ida Njåtun? Fredrik Van Der Horst? Våre tre debuttanter som virkelig markerte seg positivt med bronse til Hege Bøkko på 500 som beste resultat. Eller Maren Haugli som igjen kjemper om medaljer på 3000 og 5000? Eller Henrik Christiansen som tar en meget sterk 7.plass sammenlagt etter 7, 7, og 6.plass på 5000, 1500 og 10000? Og Sverre Haugli som ble nr. 10 sammenlagt etter 5.plass på 5000 som beste resultat?
Da er sportsverdenen blitt fordummende tabloid for alvor. (Og det har den jo vært en stund)
(Nå skal sant sies at Ove Eriksen og Geir Karlstad var flinke til å fokusere på alle de norske utøverne under EM sendingene)
Og når programlederen på Sportsrevyen avslutter innslaget fra EM på skøyter med å si at det var en trist helg for norsk skøytesport, men kanskje ikke så trist som disse pinlige tapene og viser klipp fra tre fotballkamper som visstnok var pinlige tap.
Ja da, akkurat da, synes jeg det ble ekstra trist å se på Sportsrevyen.
Nei, ingenting er som det var, og hvertfall ikke Sportsrevyen og sportslørdag og søndag.
Derfor har jeg vært utro i det siste.
Jeg har sett på svensk TV!
Jeg har sett på Sportspegelen søndags kvelder.
Og jeg har sett på sportssendingene i helgene. På ”Vinterstudion”
Er det bra? Jepp.
Er det verdt å se på? Jepp
Er det lov å være utro mot NRK? Jepp
Og om jeg har tenkt å se på OL sendingene fra SVT? Jepp, for alle som har sett VM i fotball sendinger fra SVT vet hvor bra de er!
Jeg skal ikke bruke mye tid på å forklare hvorfor sendingene er så mye bedre, men for alle som har lest innleggene mine vil nok forstå at disse sendingene er motsatt av kritikken jeg har kommet med her :-)
Look to Sweden, men det kan jo godt hende at jeg er i undertall her!
Til neste gang
I love sprint
Det er et eller annet med sprintøvelsene som fenger.
I friidrettens verden omtales sprintøvelsene som formel 1. Når 100 meter finalene skal sprintes er det stappfullt på tribunene. Sekundene før det smeller er det musestille.
Så er det hele over på ti sekunder.
Likevel har det vært mye dramatikk før selve finalen med alle mellomrundene og semifinalene. Man får med seg mye sprint og god idrett gjennom alle heatene.
Det er et eller annet med å se verdens raskeste menn og kvinner. Ingen løper fortere. Og vinnerne får navnet sitt skrevet inn i historiebøkene med gullskrift.
Og det å se Usain Bolt løpe 100 og 200 meter er som 100 % ren sportsnytelse.
Sprint i langrenn er en forholdsvis ny øvelse. Med Hetland som den første ubestridte kongen!
I helgen så jeg Ola Vigen Hattestad knuse konkurrentene. Igjen!
Jeg må innrømme at langrennsprint blir mer og mer fascinerende. Det er action, det er kamp mann mot mann, kvinne mot kvinne. Det er uforutsigbart, det er spennende og lett å følge med på. Mitt tips er at sprintøvelsene kommer til å bli av de mest populære langrennsøvelsene i fremtiden.
På skøyter har ikke Norge samme tradisjoner som i allround og langdistanse.
Det handler ofte om kultur og profiler. Men, fra Per Bjørang, Frode Rønning, Roger Strøm, Grunde Njøs og Edel Therese Høiseth burde det være kulturgrunnlag for å få frem toppsprintere på skøyter. Og det er sjeldent det er så stabilt ”trøkk” på tribunene som når 500 og 1000 meter går av stabelen i World Cup. Med musikk som dunker ut fra høytalerne går skøytefolkets formel 1 løpere fortere enn man kan ane på to knivskarpe skøyteblad. Hastigheter opp mot 50 km/h er helt rått og se på. Det internasjonale nivået i sprintklassene er skyhøyt. Nasjoner som Japan, Kina, Korea, USA, Canada, Russland og Nederland satser stort på de korte distansene.
Vår beste spesialsprinter, Dag Erik Kleven gikk nå i helgen to ganger under 36 sekunder på 500 meter i Vikingskipet og kvalifiserte seg til World Cup i Calgary.
Veldig artig, og på tide vi fikk med en spesialsprinter på laget igjen
Som jeg startet med, I love sprint. Det er noe eksplosivt og actionfylt over å se sprintere i full utfoldelse.
Men det handler om kultur og kanskje Vigen Hattestad og Kleven kan være med å skape enda større engasjement og interesse rundt vintersportens ”formel1” øvelser?
Til neste gang
I friidrettens verden omtales sprintøvelsene som formel 1. Når 100 meter finalene skal sprintes er det stappfullt på tribunene. Sekundene før det smeller er det musestille.
Så er det hele over på ti sekunder.
Likevel har det vært mye dramatikk før selve finalen med alle mellomrundene og semifinalene. Man får med seg mye sprint og god idrett gjennom alle heatene.
Det er et eller annet med å se verdens raskeste menn og kvinner. Ingen løper fortere. Og vinnerne får navnet sitt skrevet inn i historiebøkene med gullskrift.
Og det å se Usain Bolt løpe 100 og 200 meter er som 100 % ren sportsnytelse.
Sprint i langrenn er en forholdsvis ny øvelse. Med Hetland som den første ubestridte kongen!
I helgen så jeg Ola Vigen Hattestad knuse konkurrentene. Igjen!
Jeg må innrømme at langrennsprint blir mer og mer fascinerende. Det er action, det er kamp mann mot mann, kvinne mot kvinne. Det er uforutsigbart, det er spennende og lett å følge med på. Mitt tips er at sprintøvelsene kommer til å bli av de mest populære langrennsøvelsene i fremtiden.
På skøyter har ikke Norge samme tradisjoner som i allround og langdistanse.
Det handler ofte om kultur og profiler. Men, fra Per Bjørang, Frode Rønning, Roger Strøm, Grunde Njøs og Edel Therese Høiseth burde det være kulturgrunnlag for å få frem toppsprintere på skøyter. Og det er sjeldent det er så stabilt ”trøkk” på tribunene som når 500 og 1000 meter går av stabelen i World Cup. Med musikk som dunker ut fra høytalerne går skøytefolkets formel 1 løpere fortere enn man kan ane på to knivskarpe skøyteblad. Hastigheter opp mot 50 km/h er helt rått og se på. Det internasjonale nivået i sprintklassene er skyhøyt. Nasjoner som Japan, Kina, Korea, USA, Canada, Russland og Nederland satser stort på de korte distansene.
Vår beste spesialsprinter, Dag Erik Kleven gikk nå i helgen to ganger under 36 sekunder på 500 meter i Vikingskipet og kvalifiserte seg til World Cup i Calgary.
Veldig artig, og på tide vi fikk med en spesialsprinter på laget igjen
Som jeg startet med, I love sprint. Det er noe eksplosivt og actionfylt over å se sprintere i full utfoldelse.
Men det handler om kultur og kanskje Vigen Hattestad og Kleven kan være med å skape enda større engasjement og interesse rundt vintersportens ”formel1” øvelser?
Til neste gang
Skøytesporten trenger en Harald Hårfagre
I kjølvannet av tidenes medieinteresse for skøytesporten, dog en negativ sådan, bør skøytenorge nå gripe mulighetene som står foran seg.
Man kan diskutere om det var riktig å sparke Peter Mueller eller ikke til krampa tar oss.
Svaret var vel gitt på fredag da ordet seksuell trakassering ble brukt av Skøytepresidenten sist fredag.
Det vil alltid være diskusjoner rundt en trener, uavhengig av idrett. Det vil alltid være noen som føler seg forbigått i uttak. Det vil alltid bli diskutert hvilken taktiske disposisjoner en trener gjør. Slik er det og kommer til å fortsette å være. Det kalles engasjement.
Utfordringen er hvordan en ledelse håndterer dette. Kanskje Skøyteledelsen skal ta en prat med landslagssjefene i håndball og fotball? De foretar uttak hele tiden med dertil tilhørende skuffede spillere.
Hva er det de gjør, hvilke rutiner, hvordan kommuniseres dette osv.
Skøytenorge virker nå som et splittet folk. Og har sett slik ut en god stund. Skøytenorge er ikke samlet.
Derfor er det kanskje nå man bør gripe muligheten for å samle Skøytenorge til et rike?
Slik som Mika Kojonkoski gjorde det i hoppnorge da han ble landslagstrener i hopp.
Mika Kojonkoski og Jan Erik Aalbu fikk alle småkongene i Hoppnorge til å dra i samme retning. Det skapte resultater.
Mika bygger lag og enere.
Kanskje ta en prat med han også?
Uansett så har han skrevet en bok. En meget god bok også. Den bør leses av alle i Skøytenorge som nå har en jobb å gjøre med å skape resultater og samle skøytenorge til et rike.
Skøytesporten trenger en Harald Hårfagre.
Aldri har det blitt diskutert mer skøyter. Aldri har medieinteressen vært større.
Dessverre i en sak hvor alle er tapere og som ikke har noe med det idrettslige å gjøre.
Men Skøytenorge vil nå bli målt på hvordan og hva de gjør i tiden fremover. Hvordan håndterer de nå denne nye situasjonen.
Ny situasjon. Nye muligheter.
Grip mulighetene, tenk fremover, samle skøytenorge og utnytt nå medieinteressen positivt.
Til neste gang.
Man kan diskutere om det var riktig å sparke Peter Mueller eller ikke til krampa tar oss.
Svaret var vel gitt på fredag da ordet seksuell trakassering ble brukt av Skøytepresidenten sist fredag.
Det vil alltid være diskusjoner rundt en trener, uavhengig av idrett. Det vil alltid være noen som føler seg forbigått i uttak. Det vil alltid bli diskutert hvilken taktiske disposisjoner en trener gjør. Slik er det og kommer til å fortsette å være. Det kalles engasjement.
Utfordringen er hvordan en ledelse håndterer dette. Kanskje Skøyteledelsen skal ta en prat med landslagssjefene i håndball og fotball? De foretar uttak hele tiden med dertil tilhørende skuffede spillere.
Hva er det de gjør, hvilke rutiner, hvordan kommuniseres dette osv.
Skøytenorge virker nå som et splittet folk. Og har sett slik ut en god stund. Skøytenorge er ikke samlet.
Derfor er det kanskje nå man bør gripe muligheten for å samle Skøytenorge til et rike?
Slik som Mika Kojonkoski gjorde det i hoppnorge da han ble landslagstrener i hopp.
Mika Kojonkoski og Jan Erik Aalbu fikk alle småkongene i Hoppnorge til å dra i samme retning. Det skapte resultater.
Mika bygger lag og enere.
Kanskje ta en prat med han også?
Uansett så har han skrevet en bok. En meget god bok også. Den bør leses av alle i Skøytenorge som nå har en jobb å gjøre med å skape resultater og samle skøytenorge til et rike.
Skøytesporten trenger en Harald Hårfagre.
Aldri har det blitt diskutert mer skøyter. Aldri har medieinteressen vært større.
Dessverre i en sak hvor alle er tapere og som ikke har noe med det idrettslige å gjøre.
Men Skøytenorge vil nå bli målt på hvordan og hva de gjør i tiden fremover. Hvordan håndterer de nå denne nye situasjonen.
Ny situasjon. Nye muligheter.
Grip mulighetene, tenk fremover, samle skøytenorge og utnytt nå medieinteressen positivt.
Til neste gang.
Vi skal skape små og store mestere
Jeg sitter med en brosjyre foran meg. Håndballforbundets strategiplan 2009 – 2013. Den er fin og se på, den er enkel, konkret og tar for seg alle de viktige elementene for utviklingen av norsk håndball.
Samtidig ser jeg også mediapresset som er på norsk skøytesport akkurat nå. Den største mediedekningen før et World Cup på Hamar noensinne, men like fullt en dekning skøytesporten fint kunne klart seg uten.
Jeg kjenner ikke Peter Muller og jeg kjenner heller ikke saken som er omtalt mer enn gjennom aviser og TV. Derfor ønsker jeg heller ikke å kommentere dette.
Men jeg tror utfordringen til skøytesporten i Norge er større enn Muller/ikke Muller.
Jeg tar frem det fine heftet igjen og ser hvordan håndballen har definert fremtidsbildet gjennom visjonære mål som gjelder for 4 tingperioder (8-12 år) og ikke minst en side som heter ansvar for gjennomføring!
Jeg har dessverre ikke en slik fin brosjyre fra Norges Skøyteforbund. Men det finnes informasjon om en foreløpig strategiplan på nettsidene til forbundet.
Visjonen som er foreslått er ”Vi skal skape store og små mestere”
Basert på 4 grunnpilarer hvorav den ene heter ”Vi vil ha motiverte utøvere”
Og når man definerer dette som en grunnpilar for norsk skøytesport er det forholdsvis viktig om utøverne er akkurat det. Motivert. Det må NSF spørre seg selv om, eller enda bedre spørre utøverne. Og hva hvis pilaren vakler?
Det siste jeg finner om Skøyteforbundets strategiplan 2009 – 2011 er info fra skøytestyret 25.desember 2008 samt den foreløpige strategiplan. Vi kan også lese om diverse innspill, invitasjoner til møter samt vellykkede møter og at den skulle besluttes på tinget 2009. Spørsmålet mitt er om alt arbeidet med strategien har stoppet opp?
Strategier, visjoner, verdier og mål kan være morsomt og spennende å jobbe med. Utfordringen er å gjennomføre. Det er da jobben begynner.
Gjennomføring medfører også konsekvenser. Og tar man ikke konsekvensene, så er strategier, visjoner, verdier og mål ikke verdt papiret det er skrevet på, ei heller tastaturslitasjen ved å skrive det på en nettside.
Nå er det ikke fine ord eller flotte brosjyrer som avgjør suksess og utvikling, men det er en veldig god start og en rettesnor for alt arbeidet rundt en idrett.
Hvis man ikke følger opp med handling etter å ha utformet strategier, visjoner og verdier går det mye energi og ressurser som brukes til ingen nytte. Igjen sitter det fine ord som står der nedsnødd og ufullstendig som rammeverket til et hus som er påbegynt men ikke fullført.
Jeg er helt enig med Edel Therese Høiseth som etterlyser en verdidebatt. Men jeg tror debatten også skal løftes til hvilken retning Skøytenorge ønsker at Skøytenorge skal gå. Hva er ambisjonsnivået? Skøytesportens verdigrunnlag og visjon. Hva kreves, hvilke konsekvenser og har man økonomi og ressurser til å ta konsekvensene?
For før man har tydeliggjort og definert seg selv og fremtiden vil man bare slå i en spiker her, flekkmale der, slå på en planke der i en grunnmur som skal være hele fundamentet til skøytenorges fremtid. Og prøver man å bygge etasjer over en vaklevoren grunnmur så har det faktisk en tendens til å rase sammen.
Nå vil jo mange påstå at jeg tar helt feil, det står bra til med norsk skøytesport og at jeg maler fanden på veggen.
Alt står ikke bra til med norsk skøytesport. Å påstå noe annet er å stikke hodet i sanden.
Jeg synes det er faretruende at antall aktive utøvere i skøyteforbundet har falt fra 9038 i 2002 til 6674 i 2008. Det er over 1000 gutter færre i alderen 6-12 år som var aktive utøvere i 2008 sammenlignet med 2002. I 2008 var det 49 særforbund (av 56) som har flere aktive mannlige utøvere i alderen 20-25 år. Dette er en utvikling som bør bekymre.
(Kildehenvisninger: Årsrapport NIF 2002 og 2008, antall aktive medlemmer i særforbundene)
Jeg synes også at antall medaljer i OL/VM siste 7 år er et signal om at vi ikke bør se på oss selv som en ledende skøytenasjon. Vi er på delt 8.plass med Korea mht antall medaljer i de siste VM og OL siden sesongen 2002.
Et hovedmål i strategiperioden (som snart er over) er topplasseringer på alle mesterskapsdistanser både damer/herrer.
Har man satt et mål så må man også ta konsekvensene av hva det innebærer å nå dette målet. Men jeg kan ikke finne konkrete handlingsplaner for hvordan vi skal klare å få topplasseringer på 500 og 1000 meter. Sprintsatsningen blant annet blir skadelidende, selv om det ligger som et hovedmål i perioden.
Mediaoppmerksomheten er også et tegn på at skøyter som idrett ikke er blant de prioriterte, verken hos media eller publikum. Nå ble en del av skøytesendingene fra de to første World Cup helgene sendt på NRK2. De tallene man kan se fra NRK2 viser at alle kvalifiseringskampene til Tippeligaen, 4-4-2 studioene og nasjonal skisprint fra Beitostølen hadde flere seere enn første skøytesending på listen. 500 meter menn i Berlin.
(Kilde : tns gallup ukebrev uke 45 og 46)
Likevel er det deler av grunnmuren som er solid. Det finnes meget gode driftede klubber, det kommer nye anlegg, både kunstis og haller. Det finnes talenter. Det jobbes med rekruttering gjennom f.eks Bøkkkoløpet.
Men det er et viktig poeng med et realistisk ambisjonsnivå. Derfor er det viktig å finne ut hvor norsk skøytesport står i dag for å stake ut kursen videre. Det er ikke noe galt i å ha lavere ambisjonsnivå hvis man ikke har økonomi, ressurser, trenere, løpere osv til å bli en ledende skøytenasjon igjen. Faren er hvis man setter listen og forventningene for høyt og ikke går i fellen som vi ser i norsk fotball. Urealistiske forventninger sportslig og økonomisk internt og eksternt har ført til massivt underskudd og dårlig sportslig år for mange av klubbene.
Og hvis skøytenorge også trenger en skikkelig verdidebatt, noe som er forholdsvis åpenbart, er det egentlig bare en ting å gjøre. Samle seg og gjøre en jobb sammen med en tydelig retning, etterleve visjoner, intensjoner og verdier. På den måten vil man lykkes.
For meg blir det tydeligere og tydeligere at Skøytenorge må definere en nåværende situasjon og en ønsket situasjon med klare tiltak for å nå dit. Inkludert å ta konsekvensene av å nå dit de vil.
Jeg legger fra meg strategiplanen til håndballen. De har hvertfall lykkes. Både bredde og topp. Kvinner og menn. Kanskje de fulgte opp med handling det de bestemte seg for?
Men, uavhengig av jeg skulle mene og tro går idrettslivet videre!
Og godt er kanskje det!
I helgen er det World Cup på Hamar. Håper det blir stinn brakke, og norske resultater det lukter svidd av
Vi skal skape små og store vinnere!
Visjonen er knallbra den!
Til neste gang.
Samtidig ser jeg også mediapresset som er på norsk skøytesport akkurat nå. Den største mediedekningen før et World Cup på Hamar noensinne, men like fullt en dekning skøytesporten fint kunne klart seg uten.
Jeg kjenner ikke Peter Muller og jeg kjenner heller ikke saken som er omtalt mer enn gjennom aviser og TV. Derfor ønsker jeg heller ikke å kommentere dette.
Men jeg tror utfordringen til skøytesporten i Norge er større enn Muller/ikke Muller.
Jeg tar frem det fine heftet igjen og ser hvordan håndballen har definert fremtidsbildet gjennom visjonære mål som gjelder for 4 tingperioder (8-12 år) og ikke minst en side som heter ansvar for gjennomføring!
Jeg har dessverre ikke en slik fin brosjyre fra Norges Skøyteforbund. Men det finnes informasjon om en foreløpig strategiplan på nettsidene til forbundet.
Visjonen som er foreslått er ”Vi skal skape store og små mestere”
Basert på 4 grunnpilarer hvorav den ene heter ”Vi vil ha motiverte utøvere”
Og når man definerer dette som en grunnpilar for norsk skøytesport er det forholdsvis viktig om utøverne er akkurat det. Motivert. Det må NSF spørre seg selv om, eller enda bedre spørre utøverne. Og hva hvis pilaren vakler?
Det siste jeg finner om Skøyteforbundets strategiplan 2009 – 2011 er info fra skøytestyret 25.desember 2008 samt den foreløpige strategiplan. Vi kan også lese om diverse innspill, invitasjoner til møter samt vellykkede møter og at den skulle besluttes på tinget 2009. Spørsmålet mitt er om alt arbeidet med strategien har stoppet opp?
Strategier, visjoner, verdier og mål kan være morsomt og spennende å jobbe med. Utfordringen er å gjennomføre. Det er da jobben begynner.
Gjennomføring medfører også konsekvenser. Og tar man ikke konsekvensene, så er strategier, visjoner, verdier og mål ikke verdt papiret det er skrevet på, ei heller tastaturslitasjen ved å skrive det på en nettside.
Nå er det ikke fine ord eller flotte brosjyrer som avgjør suksess og utvikling, men det er en veldig god start og en rettesnor for alt arbeidet rundt en idrett.
Hvis man ikke følger opp med handling etter å ha utformet strategier, visjoner og verdier går det mye energi og ressurser som brukes til ingen nytte. Igjen sitter det fine ord som står der nedsnødd og ufullstendig som rammeverket til et hus som er påbegynt men ikke fullført.
Jeg er helt enig med Edel Therese Høiseth som etterlyser en verdidebatt. Men jeg tror debatten også skal løftes til hvilken retning Skøytenorge ønsker at Skøytenorge skal gå. Hva er ambisjonsnivået? Skøytesportens verdigrunnlag og visjon. Hva kreves, hvilke konsekvenser og har man økonomi og ressurser til å ta konsekvensene?
For før man har tydeliggjort og definert seg selv og fremtiden vil man bare slå i en spiker her, flekkmale der, slå på en planke der i en grunnmur som skal være hele fundamentet til skøytenorges fremtid. Og prøver man å bygge etasjer over en vaklevoren grunnmur så har det faktisk en tendens til å rase sammen.
Nå vil jo mange påstå at jeg tar helt feil, det står bra til med norsk skøytesport og at jeg maler fanden på veggen.
Alt står ikke bra til med norsk skøytesport. Å påstå noe annet er å stikke hodet i sanden.
Jeg synes det er faretruende at antall aktive utøvere i skøyteforbundet har falt fra 9038 i 2002 til 6674 i 2008. Det er over 1000 gutter færre i alderen 6-12 år som var aktive utøvere i 2008 sammenlignet med 2002. I 2008 var det 49 særforbund (av 56) som har flere aktive mannlige utøvere i alderen 20-25 år. Dette er en utvikling som bør bekymre.
(Kildehenvisninger: Årsrapport NIF 2002 og 2008, antall aktive medlemmer i særforbundene)
Jeg synes også at antall medaljer i OL/VM siste 7 år er et signal om at vi ikke bør se på oss selv som en ledende skøytenasjon. Vi er på delt 8.plass med Korea mht antall medaljer i de siste VM og OL siden sesongen 2002.
Et hovedmål i strategiperioden (som snart er over) er topplasseringer på alle mesterskapsdistanser både damer/herrer.
Har man satt et mål så må man også ta konsekvensene av hva det innebærer å nå dette målet. Men jeg kan ikke finne konkrete handlingsplaner for hvordan vi skal klare å få topplasseringer på 500 og 1000 meter. Sprintsatsningen blant annet blir skadelidende, selv om det ligger som et hovedmål i perioden.
Mediaoppmerksomheten er også et tegn på at skøyter som idrett ikke er blant de prioriterte, verken hos media eller publikum. Nå ble en del av skøytesendingene fra de to første World Cup helgene sendt på NRK2. De tallene man kan se fra NRK2 viser at alle kvalifiseringskampene til Tippeligaen, 4-4-2 studioene og nasjonal skisprint fra Beitostølen hadde flere seere enn første skøytesending på listen. 500 meter menn i Berlin.
(Kilde : tns gallup ukebrev uke 45 og 46)
Likevel er det deler av grunnmuren som er solid. Det finnes meget gode driftede klubber, det kommer nye anlegg, både kunstis og haller. Det finnes talenter. Det jobbes med rekruttering gjennom f.eks Bøkkkoløpet.
Men det er et viktig poeng med et realistisk ambisjonsnivå. Derfor er det viktig å finne ut hvor norsk skøytesport står i dag for å stake ut kursen videre. Det er ikke noe galt i å ha lavere ambisjonsnivå hvis man ikke har økonomi, ressurser, trenere, løpere osv til å bli en ledende skøytenasjon igjen. Faren er hvis man setter listen og forventningene for høyt og ikke går i fellen som vi ser i norsk fotball. Urealistiske forventninger sportslig og økonomisk internt og eksternt har ført til massivt underskudd og dårlig sportslig år for mange av klubbene.
Og hvis skøytenorge også trenger en skikkelig verdidebatt, noe som er forholdsvis åpenbart, er det egentlig bare en ting å gjøre. Samle seg og gjøre en jobb sammen med en tydelig retning, etterleve visjoner, intensjoner og verdier. På den måten vil man lykkes.
For meg blir det tydeligere og tydeligere at Skøytenorge må definere en nåværende situasjon og en ønsket situasjon med klare tiltak for å nå dit. Inkludert å ta konsekvensene av å nå dit de vil.
Jeg legger fra meg strategiplanen til håndballen. De har hvertfall lykkes. Både bredde og topp. Kvinner og menn. Kanskje de fulgte opp med handling det de bestemte seg for?
Men, uavhengig av jeg skulle mene og tro går idrettslivet videre!
Og godt er kanskje det!
I helgen er det World Cup på Hamar. Håper det blir stinn brakke, og norske resultater det lukter svidd av
Vi skal skape små og store vinnere!
Visjonen er knallbra den!
Til neste gang.
Anja Edin til VM
Så kom den gode nyheten.
Nyheten om at Anja Edin er tatt ut til VM i håndball.
VM i håndball går av stabelen i Kina 5. desember – 20.desember.
Norge spiller i gruppe C mot lag som Romania, Ungarn, Japan, Tunisia og Chile.
Regner med, som før, at Norge kvalifiserer seg fra gruppespillet som en av de tre beste.
Og da vil de mest sannsynlig møte lag som Spania, Kina og Korea som mest sannsynlige kandidater fra gruppe D.
Men, man skal aldri si aldri!
Må jo også innrømme at gruppe A med Tyskland, Frankrike, Sverige, Kongo, Brasil og Danmark er en virkelig tøff gruppe. Der kan det bli virkelig spennende kamper allerede i gruppespillet.
Jeg vil også anbefale å holde av fredag den 18.desember, kveldstid. Da spilles semifinalene. Har en magefølelse på at vi får se Norge som en av semifinalistene.
Søndag 20.desember spilles finalen, og klarer Thorir å føre Norge til finale i sitt første mesterskap som landslagssjef?
Uansett er Anja Edin med! Og hun har lovet å være seg selv, noe som bugner godt for artisteri og show!
Nyheten om at Anja Edin er tatt ut til VM i håndball.
VM i håndball går av stabelen i Kina 5. desember – 20.desember.
Norge spiller i gruppe C mot lag som Romania, Ungarn, Japan, Tunisia og Chile.
Regner med, som før, at Norge kvalifiserer seg fra gruppespillet som en av de tre beste.
Og da vil de mest sannsynlig møte lag som Spania, Kina og Korea som mest sannsynlige kandidater fra gruppe D.
Men, man skal aldri si aldri!
Må jo også innrømme at gruppe A med Tyskland, Frankrike, Sverige, Kongo, Brasil og Danmark er en virkelig tøff gruppe. Der kan det bli virkelig spennende kamper allerede i gruppespillet.
Jeg vil også anbefale å holde av fredag den 18.desember, kveldstid. Da spilles semifinalene. Har en magefølelse på at vi får se Norge som en av semifinalistene.
Søndag 20.desember spilles finalen, og klarer Thorir å føre Norge til finale i sitt første mesterskap som landslagssjef?
Uansett er Anja Edin med! Og hun har lovet å være seg selv, noe som bugner godt for artisteri og show!
Maktkampen er i gang
Da ser det ut som at maktkampen allerede er i gang.
Se mitt forrige innlegg.
Når nå Skipresidenten også går ut i media og truer Norges desidert beste skiløper med startnekt i mesterskap føler jeg at det er en kamp Skiforbundet aldri kommer til å vinne.
http://www.dagbladet.no/2009/11/18/sport/petter_northug/ski/langrenn/ol_i_vancouver/9094154/
Jeg tror at vi kun har sett begynnelsen av etablering av private lag. Hittil har de aller fleste av våre beste utøverne innenfor våre individuelle vinteridretter vært i forbundsgruppe/landslag. Mens det er etablert private lag med enten de nest beste, eller utøvere som ikke har fått plass på landslaget.
Når det nå også snakkes om et privat team bestående ikke bare av Northug, men også av Dario Cologna, fjorårets World Cup vinner.
Da blir det ikke bare et norsk lag, men internasjonalt som vi ser i sykkelsporten.
Så kan man egentlig mene hva man vil om denne saken, og om private lag er et onde eller et gode, men til syvende og sist så er spørsmålet om man klarer å stanse utviklingen?
Mitt råtips er at Northug neste år har sitt eget private lag, kanskje sammen med Cologna. Og jeg tviler på at Skiforbundet nekter han start i World Cup og VM hvis han fortsatt er best.
Men, maktkamp er maktkamp så man vet aldri hva som skjer…..
Og allerede er kampen og kommentarene i gang
Les her:
http://www.dagbladet.no/2009/11/18/sport/langrenn/petter_northug/red_bull/9096716/
http://www.dagbladet.no/2009/11/18/sport/norges_skiforbund/petter_northug/ski/langrenn/9099888/
Til neste gang.
Se mitt forrige innlegg.
Når nå Skipresidenten også går ut i media og truer Norges desidert beste skiløper med startnekt i mesterskap føler jeg at det er en kamp Skiforbundet aldri kommer til å vinne.
http://www.dagbladet.no/2009/11/18/sport/petter_northug/ski/langrenn/ol_i_vancouver/9094154/
Jeg tror at vi kun har sett begynnelsen av etablering av private lag. Hittil har de aller fleste av våre beste utøverne innenfor våre individuelle vinteridretter vært i forbundsgruppe/landslag. Mens det er etablert private lag med enten de nest beste, eller utøvere som ikke har fått plass på landslaget.
Når det nå også snakkes om et privat team bestående ikke bare av Northug, men også av Dario Cologna, fjorårets World Cup vinner.
Da blir det ikke bare et norsk lag, men internasjonalt som vi ser i sykkelsporten.
Så kan man egentlig mene hva man vil om denne saken, og om private lag er et onde eller et gode, men til syvende og sist så er spørsmålet om man klarer å stanse utviklingen?
Mitt råtips er at Northug neste år har sitt eget private lag, kanskje sammen med Cologna. Og jeg tviler på at Skiforbundet nekter han start i World Cup og VM hvis han fortsatt er best.
Men, maktkamp er maktkamp så man vet aldri hva som skjer…..
Og allerede er kampen og kommentarene i gang
Les her:
http://www.dagbladet.no/2009/11/18/sport/langrenn/petter_northug/red_bull/9096716/
http://www.dagbladet.no/2009/11/18/sport/norges_skiforbund/petter_northug/ski/langrenn/9099888/
Til neste gang.
Glimt av fremtiden
Petter northug inngår avtale med red bull
Aksel lund svindal har allerede inngått en avtale
Skiforbundet godkjenner svindals, northugs muntlig
Så blir northug bedt om å tenke gjennom dette
På bakgrunn av jacob lund og dnbnor
Hva er galt med red bull?
Bryr lund seg egentlig om dette, eller er det for å miste gullkalven?
Mest sannsynlig det siste.
Er det første blikket vi har fått på fremtiden?
Truls dæhli skriver i VG i dag at Northug kan forkludre sin egen merkevare og sitt eget omdømme. Han ber Northug se rundt seg for å oppdage hvem som tradisjonelt har sponset langrenn.
Denne sporten speiler tradisjonelle norsk sunnhetsidealer.
Så hvorfor er red bull interessert i å bruke millioner på Northug?
Hva kommer northug til å gjøre neste år?
Hva kommer eksisterende sponsorer til å gjøre når den største stjernen av de alle danner sitt eget lag?
Hvem blir igjen og hvor mange penger får de?
Er det lurt å bruke makt på denne måten?
Man kan mene hva man vil om det er lurt eller ikke for northug å inngå denne avtalen, men poenget er at den er allerede inngått, og siden lund svindal hadde fått sin godkjent lagde skiforbundet trøbbel på bakgrunn av en annen sponsor.
Spørsmålet er jo hvorfor de andre sponsorene klagde?
Når man er i stjernehimmelen som northug og noen få andre er har de mange muligheter for å sikre seg store beløp før karrieren er over.
Når det er så mange som satser på langrenn som i Norge, er det ikke rart at det blir flere profesjonelle lag. Se på Nederland og skøyter. Der er det de profesjonelle lagene som gjelder. Så blir man tatt ut til representasjonsoppgaver for landet sitt. Skøyter i nederland er vel like populært som langrenn i norge.
Er det et lite glimt av fremtiden vi har sett?
Et lite glimt av at Northug fra og med neste sesong danner sitt eget team, utenfor landslaget?
Noen som tør vedde i mot?
Han kan sikkert sikre store inntekter til laget og bygge opp et team som kan matche landslaget. Og ikke minst ha kontrollen på sponsorer og inntekter selv, uten å måtte bry seg om hva skiforbundet sier.
Truls dæhli skriver i VG i dag at Northug kan forkludre sin egen merkevare og sitt eget omdømme. Han ber Northug se rundt seg for å oppdage hvem som tradisjonelt har sponset langrenn.
Denne sporten speiler tradisjonelle norsk sunnhetsidealer.
Han har rett i ett poeng. Hvem som tradisjonelt har sponset langrenn.
Men hvem skal sponse fremtiden. For selv om langrenn fortsatt er en populær idrett, er det ikke tvil om at det er andre idretter som fenger mer for ungdommen.
Idretter hvor firmaer som Red Bull sponser.
Så når Red Bull går inn og sponser Northug er det fordi han er Mr. Rock&Roll i langrenn, den utvilsomt største stjernen i langrennshimmelen akkurat nå og de neste årene.
Det kan hende at langrennssporten trenger typer som Northug for at interessen skal holde seg de neste årene hos den yngre generasjon?
Uten at jeg har store vitenskapelige undersøkelser vil jeg tro at tradisjonsrike idretter som langrenn og skøyter har sin største supporterskare i alderen 40+
Da kan det hende at langrennssporten faktisk trenger Northug på landslaget, og ikke bry seg om at Red Bull sponser han.
Lund Svindal har jo allerede fått godkjent sin avtale med Red Bull. Alpint har et mye bredere og også yngre publikum og de som forstår seg på slikt sier at Red Bull og alpint går hånd i hånd markedsføringsmessig.
Produktet er jo godkjent i Norge. Koffein står ikke lenger på dopinglisten.
Hva er problemet, bortsett fra et moralsk spørsmål, konstruert av hvem?
Av sponsorene til skiforbundet?
Er det fordi de ikke vil identifisere seg med produktet, eller er det fordi gullkalven glipper?
Og forkludrer Northug sin egen merkevare når firmaer som Red Bull spytter inn millioner av kroner for å bli tilknyttet skistjernen? Hvem er det han forkludrer for? De som tradisjonelt har sponset langrenn? Kanskje målgruppen til Red Bull faktisk ikke bryr seg om de tradisjonelle sponsorene og at deres målgrupper føler at merkevaren blir forkludret?
Kanskje Red Bull synes det er helt greit, for deres målgruppe er en helt annen?
Når da skiforbundet bøyer av for makten og sponsorpresset og ber Team Northug tenke seg om en gang til skaper man mye unødig støy så lenge Lund Svindal har fått godkjent avtale med samme firma.
Derfor kan det godt hende at Northug neste sesong går for et profesjonelt team. Sponset av firmaer som tradisjonelt ikke har sponset langrenn. Fordi de ser verdien av merkevaren på en annen måte enn de som tradisjonelt har sponset en av Norges nasjonalidretter.
Kan hende de får inn enda mer penger?
Og hvis ungdommen identifiserer seg med Northug og Red Bull, mens de ”voksne” og de tradisjonelle sponsorene fortsatt vil ha typer som Gjermund Eggen, Vegard Ulvang og Oddvar Brå, så kan det hende vi er ved et veiskille?
Skøyteløperen Håvard Bøkko har jo også sagt at hvis Muller slutter ville han sterkt vurdere et nederlandsk profflag. For i Nederland hvor skøyter er like populært som langrenn i Norge er de aller største stjernene etablert i profflag.
Ådne Søndrål var jo på vei til et nederlandsk profflag før skøyteforbundet gravde dypt i lommer de ikke hadde for å sikre han en millioninntekt. Skøyteforbundet knakk nesten den økonomiske ryggen og slet økonomisk i flere år. Sett i etterkant kunne det kanskje være greit og latt han gå til et profflag?
Det kan godt hende at idrettsforbund med store stjerner faktisk ikke kan gi de største stjernene nok penger og godt nok opplegg?
Hva skjer så med laget som er igjen? Fuglene må vite, men det er jo ikke tvil om at de ikke vil få flere sponsorkroner enn før. Kanskje det da gis plass til andre som kan bli stjerner?
Kanskje landslaget bare blir et landslag. Konsentrerer seg om uttak og ledelse i representasjonsoppgaver som World Cup, VM og OL?
Resten av jobben er opp til det enkelte team.
Kanskje det hadde vært greit å ikke lage noe styr rundt denne avtalen? Kanskje det var viktig og fortsatt vise at Skiforbundet bør ha noe å si i forhold til private sponsorer?
Kanskje vi ikke er ved et veiskille likevel for noen allerede har valgt vei og er på vei dit de norske særforundene ikke ønsker at noen skal gå?
Kanskje Bøkko finner ut neste år at hvis han skal ta steget helt opp må han trene sammen med et nederlandsk profflag hvor nivået på hele laget er høyere?
Kanskje Northug nå er så forbannet på hele Skiforbundet at han allerede har bestemt seg for å etablere et eget lag? Hvem følger så med på dette laget? Tar han med seg flere av de beste løperene?
Kanskje vi har sett et glimt av fremtiden?
Kanskje hele denne saken for fremtiden vil være det som gjorde at de største stjernene vil ha styringen selv, på trener, støtteapparat, opplegg, lag, lagkamerater og ikke minst økonomien og sponsorene.
Hvem vet?
Fremtiden vil vise, glimt eller ikke
Til neste gang.
Aksel lund svindal har allerede inngått en avtale
Skiforbundet godkjenner svindals, northugs muntlig
Så blir northug bedt om å tenke gjennom dette
På bakgrunn av jacob lund og dnbnor
Hva er galt med red bull?
Bryr lund seg egentlig om dette, eller er det for å miste gullkalven?
Mest sannsynlig det siste.
Er det første blikket vi har fått på fremtiden?
Truls dæhli skriver i VG i dag at Northug kan forkludre sin egen merkevare og sitt eget omdømme. Han ber Northug se rundt seg for å oppdage hvem som tradisjonelt har sponset langrenn.
Denne sporten speiler tradisjonelle norsk sunnhetsidealer.
Så hvorfor er red bull interessert i å bruke millioner på Northug?
Hva kommer northug til å gjøre neste år?
Hva kommer eksisterende sponsorer til å gjøre når den største stjernen av de alle danner sitt eget lag?
Hvem blir igjen og hvor mange penger får de?
Er det lurt å bruke makt på denne måten?
Man kan mene hva man vil om det er lurt eller ikke for northug å inngå denne avtalen, men poenget er at den er allerede inngått, og siden lund svindal hadde fått sin godkjent lagde skiforbundet trøbbel på bakgrunn av en annen sponsor.
Spørsmålet er jo hvorfor de andre sponsorene klagde?
Når man er i stjernehimmelen som northug og noen få andre er har de mange muligheter for å sikre seg store beløp før karrieren er over.
Når det er så mange som satser på langrenn som i Norge, er det ikke rart at det blir flere profesjonelle lag. Se på Nederland og skøyter. Der er det de profesjonelle lagene som gjelder. Så blir man tatt ut til representasjonsoppgaver for landet sitt. Skøyter i nederland er vel like populært som langrenn i norge.
Er det et lite glimt av fremtiden vi har sett?
Et lite glimt av at Northug fra og med neste sesong danner sitt eget team, utenfor landslaget?
Noen som tør vedde i mot?
Han kan sikkert sikre store inntekter til laget og bygge opp et team som kan matche landslaget. Og ikke minst ha kontrollen på sponsorer og inntekter selv, uten å måtte bry seg om hva skiforbundet sier.
Truls dæhli skriver i VG i dag at Northug kan forkludre sin egen merkevare og sitt eget omdømme. Han ber Northug se rundt seg for å oppdage hvem som tradisjonelt har sponset langrenn.
Denne sporten speiler tradisjonelle norsk sunnhetsidealer.
Han har rett i ett poeng. Hvem som tradisjonelt har sponset langrenn.
Men hvem skal sponse fremtiden. For selv om langrenn fortsatt er en populær idrett, er det ikke tvil om at det er andre idretter som fenger mer for ungdommen.
Idretter hvor firmaer som Red Bull sponser.
Så når Red Bull går inn og sponser Northug er det fordi han er Mr. Rock&Roll i langrenn, den utvilsomt største stjernen i langrennshimmelen akkurat nå og de neste årene.
Det kan hende at langrennssporten trenger typer som Northug for at interessen skal holde seg de neste årene hos den yngre generasjon?
Uten at jeg har store vitenskapelige undersøkelser vil jeg tro at tradisjonsrike idretter som langrenn og skøyter har sin største supporterskare i alderen 40+
Da kan det hende at langrennssporten faktisk trenger Northug på landslaget, og ikke bry seg om at Red Bull sponser han.
Lund Svindal har jo allerede fått godkjent sin avtale med Red Bull. Alpint har et mye bredere og også yngre publikum og de som forstår seg på slikt sier at Red Bull og alpint går hånd i hånd markedsføringsmessig.
Produktet er jo godkjent i Norge. Koffein står ikke lenger på dopinglisten.
Hva er problemet, bortsett fra et moralsk spørsmål, konstruert av hvem?
Av sponsorene til skiforbundet?
Er det fordi de ikke vil identifisere seg med produktet, eller er det fordi gullkalven glipper?
Og forkludrer Northug sin egen merkevare når firmaer som Red Bull spytter inn millioner av kroner for å bli tilknyttet skistjernen? Hvem er det han forkludrer for? De som tradisjonelt har sponset langrenn? Kanskje målgruppen til Red Bull faktisk ikke bryr seg om de tradisjonelle sponsorene og at deres målgrupper føler at merkevaren blir forkludret?
Kanskje Red Bull synes det er helt greit, for deres målgruppe er en helt annen?
Når da skiforbundet bøyer av for makten og sponsorpresset og ber Team Northug tenke seg om en gang til skaper man mye unødig støy så lenge Lund Svindal har fått godkjent avtale med samme firma.
Derfor kan det godt hende at Northug neste sesong går for et profesjonelt team. Sponset av firmaer som tradisjonelt ikke har sponset langrenn. Fordi de ser verdien av merkevaren på en annen måte enn de som tradisjonelt har sponset en av Norges nasjonalidretter.
Kan hende de får inn enda mer penger?
Og hvis ungdommen identifiserer seg med Northug og Red Bull, mens de ”voksne” og de tradisjonelle sponsorene fortsatt vil ha typer som Gjermund Eggen, Vegard Ulvang og Oddvar Brå, så kan det hende vi er ved et veiskille?
Skøyteløperen Håvard Bøkko har jo også sagt at hvis Muller slutter ville han sterkt vurdere et nederlandsk profflag. For i Nederland hvor skøyter er like populært som langrenn i Norge er de aller største stjernene etablert i profflag.
Ådne Søndrål var jo på vei til et nederlandsk profflag før skøyteforbundet gravde dypt i lommer de ikke hadde for å sikre han en millioninntekt. Skøyteforbundet knakk nesten den økonomiske ryggen og slet økonomisk i flere år. Sett i etterkant kunne det kanskje være greit og latt han gå til et profflag?
Det kan godt hende at idrettsforbund med store stjerner faktisk ikke kan gi de største stjernene nok penger og godt nok opplegg?
Hva skjer så med laget som er igjen? Fuglene må vite, men det er jo ikke tvil om at de ikke vil få flere sponsorkroner enn før. Kanskje det da gis plass til andre som kan bli stjerner?
Kanskje landslaget bare blir et landslag. Konsentrerer seg om uttak og ledelse i representasjonsoppgaver som World Cup, VM og OL?
Resten av jobben er opp til det enkelte team.
Kanskje det hadde vært greit å ikke lage noe styr rundt denne avtalen? Kanskje det var viktig og fortsatt vise at Skiforbundet bør ha noe å si i forhold til private sponsorer?
Kanskje vi ikke er ved et veiskille likevel for noen allerede har valgt vei og er på vei dit de norske særforundene ikke ønsker at noen skal gå?
Kanskje Bøkko finner ut neste år at hvis han skal ta steget helt opp må han trene sammen med et nederlandsk profflag hvor nivået på hele laget er høyere?
Kanskje Northug nå er så forbannet på hele Skiforbundet at han allerede har bestemt seg for å etablere et eget lag? Hvem følger så med på dette laget? Tar han med seg flere av de beste løperene?
Kanskje vi har sett et glimt av fremtiden?
Kanskje hele denne saken for fremtiden vil være det som gjorde at de største stjernene vil ha styringen selv, på trener, støtteapparat, opplegg, lag, lagkamerater og ikke minst økonomien og sponsorene.
Hvem vet?
Fremtiden vil vise, glimt eller ikke
Til neste gang.
Rune Haug må gi oss sportsåret 2009
For oss som er veldig glad i sport er kanskje ett av de største sportsøyeblikkene gjennom året når NRK skal oppsummere sportsåret. Det er hvertfall et av romjulens store idrettslige høydepunkt sammen med hoppuken og tour de ski.
Forventningene er alltid høye. Hva blir fokus? Hvilke innslag blir sendt? Hvilke sportsbegivenheter får den tilmålte tiden? Hvem har fortellerstemmen?
Det å synke ned i sofaen, koble vekk alt annet og la seg hengi i inneværende års sportslige vidunderlige verden er ubetalelig.
Et par år hadde skuespiller Trond Espen Seim fortellerstemmen. Det funket veldig bra.
Men hvem skal ha fortellerstemmen i år? Er det bestemt?
Hvis jeg fikk bestemme ville det blitt Rune Haug.
Den mannen har den ultimate kommentatorstemmen og har lagt stemmen sin til mange av NRKs sportsinnslag.
Se og hør eksempel gjennom linken til Forest og I.
http://www.youtube.com/watch?v=1zTel7h8Y2I
Selv om man kanskje ikke er så interessert i fotball kan man ikke unngå å bli fanget inn i nostalgien og magien i dette innslaget.
Mye av magien står Haug for, gjennom sin fortellerstemme.
Oppsummering av sportsåret er en av NRKs sportshøydepunkter og derfor er det viktig at den som leser kommentarene gir programmet den riktige følelsen!
Derfor håper jeg at Rune Haug skal lese kommentarene når sportsåret 2009 skal sendes i romjulen.
Da blir sendingen 100% perfekt.
Jeg har også laget en egen gruppe på facebook som heter ”Rune Haug må gi oss sportsåret 2009”
http://www.facebook.com/group.php?v=photos&ref=ts&gid=85314598882#/group.php?gid=85314598882&ref=ts
Håper flere blir med i denne gruppen, og blir det ikke Rune Haug i år, så satser vi på neste år :-)
Til neste gang
Forventningene er alltid høye. Hva blir fokus? Hvilke innslag blir sendt? Hvilke sportsbegivenheter får den tilmålte tiden? Hvem har fortellerstemmen?
Det å synke ned i sofaen, koble vekk alt annet og la seg hengi i inneværende års sportslige vidunderlige verden er ubetalelig.
Et par år hadde skuespiller Trond Espen Seim fortellerstemmen. Det funket veldig bra.
Men hvem skal ha fortellerstemmen i år? Er det bestemt?
Hvis jeg fikk bestemme ville det blitt Rune Haug.
Den mannen har den ultimate kommentatorstemmen og har lagt stemmen sin til mange av NRKs sportsinnslag.
Se og hør eksempel gjennom linken til Forest og I.
http://www.youtube.com/watch?v=1zTel7h8Y2I
Selv om man kanskje ikke er så interessert i fotball kan man ikke unngå å bli fanget inn i nostalgien og magien i dette innslaget.
Mye av magien står Haug for, gjennom sin fortellerstemme.
Oppsummering av sportsåret er en av NRKs sportshøydepunkter og derfor er det viktig at den som leser kommentarene gir programmet den riktige følelsen!
Derfor håper jeg at Rune Haug skal lese kommentarene når sportsåret 2009 skal sendes i romjulen.
Da blir sendingen 100% perfekt.
Jeg har også laget en egen gruppe på facebook som heter ”Rune Haug må gi oss sportsåret 2009”
http://www.facebook.com/group.php?v=photos&ref=ts&gid=85314598882#/group.php?gid=85314598882&ref=ts
Håper flere blir med i denne gruppen, og blir det ikke Rune Haug i år, så satser vi på neste år :-)
Til neste gang
Du tror det ikke før du får se det...
Når man ser så mye sport som det jeg gjør er det alltid veldig artig når det uventede skjer.
Når noen overrasker, gjør det fantastiske eller uventede.
Når noen man ikke forventer det av presterer over det forventede.
Selvfølgelig skjer ikke dette så ofte, men det er ekstra spennende og artig når det skjer.
Som når Thomas Alsgaard klemte til og tok OL gull på tremila i 94. Som når Liverpool hentet opp 3 mål etter pause mot Milan i CL finalen.
Som når min største norske fotballhelt noensinne, Myggen, slo pasninger ingen hadde drømt om. Som når Petter Northug jr slår til i spurten og distanserer konkurrentene med titalls meter på få sekunder.
Som når Anja Edin klinker til med skudd man ikke trodde skulle komme, eller den talentfulle håndballspilleren Eivind Tangens helt utrolige straffekast som man ikke forstår noe av selv etter å sett det på video gang etter gang.
Nå er det jo en slags mellomfase mellom sommeridrett og vinteridrett hvor det stort sett er skøyter og alpint som er i gang med sesongen.
Men vi så noe av det uforutsigbare i helgens World Cup på skøyter. Håvard Bøkko angrep fra start og satte Supermann Kramer ute av spill til det gjensto to runder. Da viste han hva han er laget av og gikk ned rundetidene og klarte til slutt å slå Bøkko. Igjen. Men takk til Bøkko for at han offensivt prøvde. Og takk til Kramer for at han ikke ga seg.
Men fra helgens WC må jeg innrømme at Chad Hedrick virkelig ga oss en prestasjon som var fra øverste hylle når det gjelder uforutsigbarhet.
Når det så ut som at Hedrick var helt ferdig, pesende med åpen munn, klinket han til med noen rundetider som det luktet svidd av. Akkurat som at våknet til liv og begynte å spurte, flere runder fra mål!
Vi har sett det før fra Hedrick, men det er lenge siden. Derfor var det overraskende og utrolig morsomt. Chad Hedrick gjør virkelig skøytesporten rikere
Forutsigbarheten blir kjedelig, men når noen bryter forutsigbarheten og gjør noen prestasjoner som man ikke hadde ventet seg, da blir det morsomt.
I alle idretter.
I helgen skjedde det på skøytebanen, selv om det ble de samme som vant som før, så var det hvertfall noen som virkelig prøvde å endre den forutsigbarheten.
Takk for det, og det er slike gutsy moves som virkelig gjør at man setter seg ned for å se på sport.
Igjen og igjen.
Til neste gang.
Når noen overrasker, gjør det fantastiske eller uventede.
Når noen man ikke forventer det av presterer over det forventede.
Selvfølgelig skjer ikke dette så ofte, men det er ekstra spennende og artig når det skjer.
Som når Thomas Alsgaard klemte til og tok OL gull på tremila i 94. Som når Liverpool hentet opp 3 mål etter pause mot Milan i CL finalen.
Som når min største norske fotballhelt noensinne, Myggen, slo pasninger ingen hadde drømt om. Som når Petter Northug jr slår til i spurten og distanserer konkurrentene med titalls meter på få sekunder.
Som når Anja Edin klinker til med skudd man ikke trodde skulle komme, eller den talentfulle håndballspilleren Eivind Tangens helt utrolige straffekast som man ikke forstår noe av selv etter å sett det på video gang etter gang.
Nå er det jo en slags mellomfase mellom sommeridrett og vinteridrett hvor det stort sett er skøyter og alpint som er i gang med sesongen.
Men vi så noe av det uforutsigbare i helgens World Cup på skøyter. Håvard Bøkko angrep fra start og satte Supermann Kramer ute av spill til det gjensto to runder. Da viste han hva han er laget av og gikk ned rundetidene og klarte til slutt å slå Bøkko. Igjen. Men takk til Bøkko for at han offensivt prøvde. Og takk til Kramer for at han ikke ga seg.
Men fra helgens WC må jeg innrømme at Chad Hedrick virkelig ga oss en prestasjon som var fra øverste hylle når det gjelder uforutsigbarhet.
Når det så ut som at Hedrick var helt ferdig, pesende med åpen munn, klinket han til med noen rundetider som det luktet svidd av. Akkurat som at våknet til liv og begynte å spurte, flere runder fra mål!
Vi har sett det før fra Hedrick, men det er lenge siden. Derfor var det overraskende og utrolig morsomt. Chad Hedrick gjør virkelig skøytesporten rikere
Forutsigbarheten blir kjedelig, men når noen bryter forutsigbarheten og gjør noen prestasjoner som man ikke hadde ventet seg, da blir det morsomt.
I alle idretter.
I helgen skjedde det på skøytebanen, selv om det ble de samme som vant som før, så var det hvertfall noen som virkelig prøvde å endre den forutsigbarheten.
Takk for det, og det er slike gutsy moves som virkelig gjør at man setter seg ned for å se på sport.
Igjen og igjen.
Til neste gang.
Hysj hysj hysj, vær stille som mus...
Kjære Norges Skøyteforbund.
Er det for mye forlangt at vi som faktisk er interessert i skøyter kan få litt mer info om løperne og ikke minst hvilke distanser det er tenkt at de skal gå eller ikke gå?
Eller er det sportslig ledelse som har ansvaret her? Er informasjonsansvaret også delegert?
Poenget mitt igjen, uten å lage en lang artikkel av det, er at igjen så er det ”trykket” en liste med navn. Svart på hvitt på Skøyteforbundets infoside om WC i Heerenveen.
Ikke bare blir listen publisert i stillhet, men den endrer seg ila uken også gitt.
Plutselig sto Sverre Lunde Pedersen på listen som påmeldt. Og Henrik Christiansen sto påmeldt som reserve.
Veldig bra at det nå tas ut reserver.
Men spørsmålet mitt igjen er, hvilke distanser skal de gå? Er Henrik Reserve på 1500? 5000? Skal han gå lagtempo? Hva skal Lunde Pedersen gå? Hvor er vurderingene for ikke å hente inn Solli og/eller Borgersen som reserver? Er intensjonen fortsatt å fylle kvoteplassene?
Og hvorfor kom denne endringen så sent? Var det bestemt for lenge siden? Var det bestemt rett før fristen for påmelding gikk ut?
Påmeldingsfristen gikk ut 10.november så man burde ha muligheten til å tenkt gjennom et svar nå.
Sist helg måtte jeg åpne et scannet dokument for å se hvilke distanser den enkelte var påmeldt fra en infoside på Skøyteforbundets side, en hjemmeside som er en forholdsvis webmessig marginal side.
Det er skremmende lite publikumsvennlig, og inspirerer ikke akkurat til å skape økt interesse eller for den saks skyld opprettholde interesse når man leter med lykt og lupe for å finne informasjon.
På venstre side på WC infoen på Skøyteforbundets hjemmeside står det oppført hvilke distanser som går nå. Da hadde det vært særdeles hyggelig at kanskje man hadde puttet på et par navn slik at vi visste når den enkelte løper skal gå?
Men det kan være behagelig å holde idretten sin gjemt for mulige interesserte og media. Blir mange ganger veldig stille og rolig da.
Hysj, hysj, hysj, vær stille som mus.
Til neste gang.
Er det for mye forlangt at vi som faktisk er interessert i skøyter kan få litt mer info om løperne og ikke minst hvilke distanser det er tenkt at de skal gå eller ikke gå?
Eller er det sportslig ledelse som har ansvaret her? Er informasjonsansvaret også delegert?
Poenget mitt igjen, uten å lage en lang artikkel av det, er at igjen så er det ”trykket” en liste med navn. Svart på hvitt på Skøyteforbundets infoside om WC i Heerenveen.
Ikke bare blir listen publisert i stillhet, men den endrer seg ila uken også gitt.
Plutselig sto Sverre Lunde Pedersen på listen som påmeldt. Og Henrik Christiansen sto påmeldt som reserve.
Veldig bra at det nå tas ut reserver.
Men spørsmålet mitt igjen er, hvilke distanser skal de gå? Er Henrik Reserve på 1500? 5000? Skal han gå lagtempo? Hva skal Lunde Pedersen gå? Hvor er vurderingene for ikke å hente inn Solli og/eller Borgersen som reserver? Er intensjonen fortsatt å fylle kvoteplassene?
Og hvorfor kom denne endringen så sent? Var det bestemt for lenge siden? Var det bestemt rett før fristen for påmelding gikk ut?
Påmeldingsfristen gikk ut 10.november så man burde ha muligheten til å tenkt gjennom et svar nå.
Sist helg måtte jeg åpne et scannet dokument for å se hvilke distanser den enkelte var påmeldt fra en infoside på Skøyteforbundets side, en hjemmeside som er en forholdsvis webmessig marginal side.
Det er skremmende lite publikumsvennlig, og inspirerer ikke akkurat til å skape økt interesse eller for den saks skyld opprettholde interesse når man leter med lykt og lupe for å finne informasjon.
På venstre side på WC infoen på Skøyteforbundets hjemmeside står det oppført hvilke distanser som går nå. Da hadde det vært særdeles hyggelig at kanskje man hadde puttet på et par navn slik at vi visste når den enkelte løper skal gå?
Men det kan være behagelig å holde idretten sin gjemt for mulige interesserte og media. Blir mange ganger veldig stille og rolig da.
Hysj, hysj, hysj, vær stille som mus.
Til neste gang.
Ta med Anja Edin til VM
5.desember spiller Norge sin første kamp i Håndball VM mot Japan.
Norge er også i år blant favorittene selv om noen sentrale spillere ikke er aktuelle på laget.
3.november tok Thorir Hergeirsson ut sin første VM tropp som hovedtrener, og det var uten Anja Edin dessverre.
Anja Edin er en av 8 spillere som kjemper om de siste 4 plassene i VM troppen.
Jeg så kampene mot Kina og Brasil i oktober og synes at Edin virkelig var en artig, spennende og god spiller. Jeg så også henne Live i Nadderudhallen i kampen mellom Stabæk og Storhamar, og selv om det kanskje ikke var hennes beste kamp så viste hun med sine overraskende skudd og finter at hun har det lille ekstra.
Kanskje det lille ekstra som kan avgjøre viktige kamper?
Hun er en artist og må få lov til å være en artist. Vi trenger slike som Anja.
Det er knallhardt å få plass i VM troppen selv med flere skadede spillere og det er mange veldig gode norske spillere.
Men Anja Edin har potensiale til å bli en Superstar slik som hennes navnesøster Anja Andersen, som hun har blitt sammenlignet med. Og ikke bare i navnet men i skudd og spillestil.
Derfor håper jeg at Anja Edin får en av de siste plassene i troppen. Hun er kanskje ikke av de beste i forsvar, og man må selvfølgelig tenke lagets beste i uttaket.
Men for oss supportere og TV tittere vil Anja Edin gi mesterskapet og Norge en ekstra dimensjon.
Det uforutsigbare, showet og artisteriet.
Det er også viktig :-)
Til neste gang
Norge er også i år blant favorittene selv om noen sentrale spillere ikke er aktuelle på laget.
3.november tok Thorir Hergeirsson ut sin første VM tropp som hovedtrener, og det var uten Anja Edin dessverre.
Anja Edin er en av 8 spillere som kjemper om de siste 4 plassene i VM troppen.
Jeg så kampene mot Kina og Brasil i oktober og synes at Edin virkelig var en artig, spennende og god spiller. Jeg så også henne Live i Nadderudhallen i kampen mellom Stabæk og Storhamar, og selv om det kanskje ikke var hennes beste kamp så viste hun med sine overraskende skudd og finter at hun har det lille ekstra.
Kanskje det lille ekstra som kan avgjøre viktige kamper?
Hun er en artist og må få lov til å være en artist. Vi trenger slike som Anja.
Det er knallhardt å få plass i VM troppen selv med flere skadede spillere og det er mange veldig gode norske spillere.
Men Anja Edin har potensiale til å bli en Superstar slik som hennes navnesøster Anja Andersen, som hun har blitt sammenlignet med. Og ikke bare i navnet men i skudd og spillestil.
Derfor håper jeg at Anja Edin får en av de siste plassene i troppen. Hun er kanskje ikke av de beste i forsvar, og man må selvfølgelig tenke lagets beste i uttaket.
Men for oss supportere og TV tittere vil Anja Edin gi mesterskapet og Norge en ekstra dimensjon.
Det uforutsigbare, showet og artisteriet.
Det er også viktig :-)
Til neste gang
Hvor er det blitt av alle gutta?
Hvor var det egentlig det butta? synger Ole Paus.
Vi er en skøytenasjon vi med, vi små en alen lange. Eller er vi det?
Håvard Bøkko leverte varene nok en gang og viser at han er i rute også denne sesongen. Dessverre ser det ut som at det kun er han vi må stole på i toppen. Flygind Larsen ser ut til å være ”on track” igjen etter et par sesonger med sykdom og trøbbel. Veldig gøy.
Jeg har heller ikke glemt gode prestasjoner av Maren Haugli, Hege Bøkko, Ida Njåtun, Christoffer Rukke og Fredrik Van der Horst.
Men nivået i internasjonal skøytesport er veldig høyt, og hvis vi lager en nasjonsoversikt over world cup poeng totalt i første konkurranse så havner Norge som lag på 9.plass, og da har faktisk Håvard Bøkko tatt over 70% av poengene på herresiden. Til sammenligning tok Sven Kramer 13% av poengene på den nederlandske herresiden. Nå ble både Ervik og Haugli syke, men med ref til tidligere innlegg kunne Norge også kapret WC poeng på 5000 uten dem hvis man hadde tatt med reserver.
Her er topp 10 listen fra første World Cup helg
1 Nederland 1855
2 Japan 1187
3 Korea 990
4 Canada 975
5 Kina 940
6 USA 915
7 Tyskland 883
8 Russland 550
9 Norge 318
10 Finland 204
Nå fikk gode sprintnasjoner dobbelt med WC poeng, men dette er uansett antall poeng totalt for nasjonene, sprint, langdistanse, kvinner og menn. Likt for alle.
Vi er små og en alen lange. Er vi en skøytenasjon vi med?
I første WC løp i OL sesongen 2006 tok Herreløperne totalt 321 poeng. Bøkko tok 23 av disse poengene.
Og hvis vi tar en uhøytidelig statistikk som viser antall WC poeng herreløperne har tatt i første WC løp siste 5 sesonger ser det slik ut:
2006 (Calgary)
Bøkko 23 poeng
Resten av gutta 298 poeng
2007 (Heerenveen)
Bøkko 81 poeng
Resten av gutta 177 poeng
2008 (Salt Lake)
Bøkko 110 poeng
Resten av gutta 107 poeng
2009 (Berlin)
Bøkko 149 poeng
Resten av gutta 78 poeng
2010 (Berlin)
Bøkko 185 poeng
Resten av gutta 75 poeng
Dette er selvfølgelig en uhøytidelig statistikk, og det er kjempeflott at vi har fått opp en løper som kjemper om gull og heder, men hvor er det blitt av laget?
Jeg undrer meg og sier som Ole Paus:
”hvor er det blitt av alle gutta? Hvor var det egentlig det butta?”
Vi er en skøytenasjon vi med, vi små en alen lange. Eller er vi det?
Håvard Bøkko leverte varene nok en gang og viser at han er i rute også denne sesongen. Dessverre ser det ut som at det kun er han vi må stole på i toppen. Flygind Larsen ser ut til å være ”on track” igjen etter et par sesonger med sykdom og trøbbel. Veldig gøy.
Jeg har heller ikke glemt gode prestasjoner av Maren Haugli, Hege Bøkko, Ida Njåtun, Christoffer Rukke og Fredrik Van der Horst.
Men nivået i internasjonal skøytesport er veldig høyt, og hvis vi lager en nasjonsoversikt over world cup poeng totalt i første konkurranse så havner Norge som lag på 9.plass, og da har faktisk Håvard Bøkko tatt over 70% av poengene på herresiden. Til sammenligning tok Sven Kramer 13% av poengene på den nederlandske herresiden. Nå ble både Ervik og Haugli syke, men med ref til tidligere innlegg kunne Norge også kapret WC poeng på 5000 uten dem hvis man hadde tatt med reserver.
Her er topp 10 listen fra første World Cup helg
1 Nederland 1855
2 Japan 1187
3 Korea 990
4 Canada 975
5 Kina 940
6 USA 915
7 Tyskland 883
8 Russland 550
9 Norge 318
10 Finland 204
Nå fikk gode sprintnasjoner dobbelt med WC poeng, men dette er uansett antall poeng totalt for nasjonene, sprint, langdistanse, kvinner og menn. Likt for alle.
Vi er små og en alen lange. Er vi en skøytenasjon vi med?
I første WC løp i OL sesongen 2006 tok Herreløperne totalt 321 poeng. Bøkko tok 23 av disse poengene.
Og hvis vi tar en uhøytidelig statistikk som viser antall WC poeng herreløperne har tatt i første WC løp siste 5 sesonger ser det slik ut:
2006 (Calgary)
Bøkko 23 poeng
Resten av gutta 298 poeng
2007 (Heerenveen)
Bøkko 81 poeng
Resten av gutta 177 poeng
2008 (Salt Lake)
Bøkko 110 poeng
Resten av gutta 107 poeng
2009 (Berlin)
Bøkko 149 poeng
Resten av gutta 78 poeng
2010 (Berlin)
Bøkko 185 poeng
Resten av gutta 75 poeng
Dette er selvfølgelig en uhøytidelig statistikk, og det er kjempeflott at vi har fått opp en løper som kjemper om gull og heder, men hvor er det blitt av laget?
Jeg undrer meg og sier som Ole Paus:
”hvor er det blitt av alle gutta? Hvor var det egentlig det butta?”
Amatørenes aften
Amatørenes aften
Ok, jeg er på hugget når det gjelder skøyter nå. Men vi er i brytningspunktet mellom sommer og vinteridretter med kun fotballen som kjører året rundt. Derfor er det skøyter som får fokuset nå.
Igjen klarer jeg ikke å dy meg, jeg må bare kommentere disponeringen av løperne i landslaget, eller heter det forbundsgruppe, eller er det world cup laget eller, ja hva vet jeg??
Jeg har tidligere poengtert disponeringen til skøyteledelsen. Jeg kaller de det. For skøytenorge må ha en ledelse, og NSF har jo elegant og uforståelig delegert alt ansvar til sportslig ledelse om uttak og resultater. Men har de også delegert vekk ansvaret for at det er de som har ansatt, og også må evaluere sin sportslige ledelse?
Hva vet jeg. Men jeg må innrømme at måten sportslig ledelse disponerer Norges beste skøyteløpere på, er og blir en gåte.
Nå ser jeg at både Eskil Ervik og Sverre Haugli er syke, noe jeg synes er fryktelig synd og jeg håper de blir friske igjen.
MEN, hvem tar plassene? Ingen!
For på 5000 stiller vi nå med 3 løpere og kunne deltatt med 5.
Paradegrenen! Vi klarer ikke å stille fullt lag!
Hvorfor? Fordi vi ikke har meldt på noen reserver!
I disse sykdomstider er det jo nærliggende å tro at noen kan bli syke. Eller?
Har skøyteledelsen tenkt på det? Hva med en reserve eller to?
Nå går Tore Solli Norgescup i stedet for å være i Berlin.
Han har allerede gått femmeren på 6.33 i år!
Henrik Christiansen er faktisk i Berlin og trener med laget.
Men får han gå 5000?
Nei, for han er ikke meldt på som reserve!
Så da er Solli i Gøteborg, og Christiansen på hotellrommet i Berlin og ser at Norge stiller med to mann manko på femmeren!
Det skulle jo ikke være mulig. Dette er jo latterlig.
Og hvordan har Norge disponert reservene sine?
Bøkko er reserve på 500. Der har Norge 2 plasser, meldte på 2 og brukte kun 1, men brukte ikke reserven.
Van der Horst er reserve på 1000 meter. Der har Norge 4 plasser og brukte kun 3, men brukte ikke reserven. Mens Kleven sitter hjemme.
Hvis ikke Haugli er klar til 1500 kan man bruke reserven, men det er jo Ervik og han er jo syk.
Men det er godt å se at nasjoner som Romania, Finland, Tsjekkia, Sverige, Finland, Polen og Kazakstan er forutseende nok til å ha med seg reserver.
Hvordan i huleste går det an å disponere laget så dårlig taktisk?
Landslagssjefen har tidligere omtalt løperne som våpen og disponering av våpen. Jeg har 12 års fartstid i forsvaret og har min del av erfaring når det gjelder disponering av våpen. Men jeg må innrømme at denne disponeringen ikke akkurat er veldig god. De har jo til og med lagt igjen våpen hjemme og har med våpen som de ikke får lov til å disponere.
Nå er det jo også noen tidskrav som hindrer world cup deltagelse må vite, med unntak av landslagsledelsens to friplasser.
Men Skøytenorge må snart innse at vi ikke er en A- nasjon i skøyter lenger og kanskje vurdere tidskravene noe? Sett i lys av antall VM og OL medaljer og WC poeng siste 8 år er vi ikke i nærheten av å kalle oss en av de ledende skøytenasjonene. Og da har jeg ikke glemt Bøkko. Kanskje det å fylle kvoter og ta med reserver kan være et bidrag til å bygge opp et lag igjen?
Derfor er det amatørmessig at vi ikke klarer å planlegge bedre, fylle kvoter, gi løpere sjanser og ikke minst at løpere som Kleven, Solli og Christiansen allerede i midten av oktober nesten har mistet alle sjanser for å prøve å kvalifisere seg til OL. Eller delta i WC for den saks skyld!
Forstå det den som kan.
Hvem er det som har ansvaret? NSF har pent og pyntelig delegert ansvaret til sportslig ledelse, men det går ikke an å gjemme seg bak delegeringer og bortforklaringer.
Vi har snart skuslet bort en hel generasjon med talentfulle skøyteløpere de siste årene. Er det fordi de ikke fikk muligheten til å hente erfaring, inspirasjon og motivasjon i å konkurrere internasjonalt? Det er bare å telle opp antall kvoteplasser Norge ikke har brukt i WC de siste årene og telle antall talentfulle løpere som ikke lengre er aktive eller har stagnert i samme perioden. En viktig ingrediens for utvikling av løpere er at de henter inspirasjon og motivasjon gjennom å konkurrere mot de som er bedre i større konkurranser. Når man da ikke lar løpere få denne muligheten forsvinner også viljen til å fortsette, for det er ikke som en middels fotballspiller som kan tjene til livets opphold ved å være Norges 100de beste spiller.
Og Norge har ikke så mange skøyteløpere.
Derfor mener jeg at disponering av løpere og oppfylling av plasskvoter er viktig for å skape et slagkraftig landslag over tid.
Hvis Skøyteforbundet mener noe med intensjonen om å fylle kvoter, og ønsker å opprettholde ambisjonen om en gang i fremtiden å ta steget opp i øverste internasjonale skøytenivå håper jeg at de viser ansvar og gjøre noe med sine gode intensjoner. Hvis ikke blir det bare prat og fine ord. Og det ender stort sett resultatløst.
Nå er det jo også et økonomisk spørsmål om å sende løpere til WC, og mange løpere har de siste årene måttet betale egenandel for å konkurrere for landet sitt. Men jeg er sikker på at moderklubbene til løpere som får sjansen har muligheten til å støtte med noen tusenlapper, for å få løperen av gårde til World Cup deltagelse.
Skøytenorge skal egentlig være glade for at de ikke får den oppmerksomheten den forventer å få og klager på at den ikke får. For da hadde ikke slik amatørmessig disponering av laget fått stå ubesvart slik det får nå. For nå er infoen om laget kun en naken liste på skøyteforbundets side, der den står urørt og ubesvart av allmennheten. Det er også behagelig at ingen egentlig bryr seg utenfor den indre krets, for da er det lett å fortsette som før uten at det i det hele tatt skjer en utvikling.
Tallet så langt etter to dager med World Cup er 6. Seks kvoteplasser som kunne vært brukt. Og hvis Haugli fortsatt er syk og ikke går 1500 m blir tallet 7. Jeg tror ikke vi trenger å vente til etter sesongen med å diskutere om de gode intensjonene er tatt vare på. Min konklusjon er at det er karakteren stryk, to dager etter at sesongen er i gang!
Men, som før så får det vel ingen konsekvenser, og alt fortsetter som før.
Denne gangen ble det litt fra levra, men jeg mener det var på sin plass.
Jeg håper Bøkko gruser konkurrentene i helgen, at Ervik og Haugli blir friske og de andre på laget klinker til med gode prestasjoner. Nok en spennende skøytesesong er i gang og jeg håper gutta og jentene får den oppmerksomheten de fortjener.
Til neste gang.
Ok, jeg er på hugget når det gjelder skøyter nå. Men vi er i brytningspunktet mellom sommer og vinteridretter med kun fotballen som kjører året rundt. Derfor er det skøyter som får fokuset nå.
Igjen klarer jeg ikke å dy meg, jeg må bare kommentere disponeringen av løperne i landslaget, eller heter det forbundsgruppe, eller er det world cup laget eller, ja hva vet jeg??
Jeg har tidligere poengtert disponeringen til skøyteledelsen. Jeg kaller de det. For skøytenorge må ha en ledelse, og NSF har jo elegant og uforståelig delegert alt ansvar til sportslig ledelse om uttak og resultater. Men har de også delegert vekk ansvaret for at det er de som har ansatt, og også må evaluere sin sportslige ledelse?
Hva vet jeg. Men jeg må innrømme at måten sportslig ledelse disponerer Norges beste skøyteløpere på, er og blir en gåte.
Nå ser jeg at både Eskil Ervik og Sverre Haugli er syke, noe jeg synes er fryktelig synd og jeg håper de blir friske igjen.
MEN, hvem tar plassene? Ingen!
For på 5000 stiller vi nå med 3 løpere og kunne deltatt med 5.
Paradegrenen! Vi klarer ikke å stille fullt lag!
Hvorfor? Fordi vi ikke har meldt på noen reserver!
I disse sykdomstider er det jo nærliggende å tro at noen kan bli syke. Eller?
Har skøyteledelsen tenkt på det? Hva med en reserve eller to?
Nå går Tore Solli Norgescup i stedet for å være i Berlin.
Han har allerede gått femmeren på 6.33 i år!
Henrik Christiansen er faktisk i Berlin og trener med laget.
Men får han gå 5000?
Nei, for han er ikke meldt på som reserve!
Så da er Solli i Gøteborg, og Christiansen på hotellrommet i Berlin og ser at Norge stiller med to mann manko på femmeren!
Det skulle jo ikke være mulig. Dette er jo latterlig.
Og hvordan har Norge disponert reservene sine?
Bøkko er reserve på 500. Der har Norge 2 plasser, meldte på 2 og brukte kun 1, men brukte ikke reserven.
Van der Horst er reserve på 1000 meter. Der har Norge 4 plasser og brukte kun 3, men brukte ikke reserven. Mens Kleven sitter hjemme.
Hvis ikke Haugli er klar til 1500 kan man bruke reserven, men det er jo Ervik og han er jo syk.
Men det er godt å se at nasjoner som Romania, Finland, Tsjekkia, Sverige, Finland, Polen og Kazakstan er forutseende nok til å ha med seg reserver.
Hvordan i huleste går det an å disponere laget så dårlig taktisk?
Landslagssjefen har tidligere omtalt løperne som våpen og disponering av våpen. Jeg har 12 års fartstid i forsvaret og har min del av erfaring når det gjelder disponering av våpen. Men jeg må innrømme at denne disponeringen ikke akkurat er veldig god. De har jo til og med lagt igjen våpen hjemme og har med våpen som de ikke får lov til å disponere.
Nå er det jo også noen tidskrav som hindrer world cup deltagelse må vite, med unntak av landslagsledelsens to friplasser.
Men Skøytenorge må snart innse at vi ikke er en A- nasjon i skøyter lenger og kanskje vurdere tidskravene noe? Sett i lys av antall VM og OL medaljer og WC poeng siste 8 år er vi ikke i nærheten av å kalle oss en av de ledende skøytenasjonene. Og da har jeg ikke glemt Bøkko. Kanskje det å fylle kvoter og ta med reserver kan være et bidrag til å bygge opp et lag igjen?
Derfor er det amatørmessig at vi ikke klarer å planlegge bedre, fylle kvoter, gi løpere sjanser og ikke minst at løpere som Kleven, Solli og Christiansen allerede i midten av oktober nesten har mistet alle sjanser for å prøve å kvalifisere seg til OL. Eller delta i WC for den saks skyld!
Forstå det den som kan.
Hvem er det som har ansvaret? NSF har pent og pyntelig delegert ansvaret til sportslig ledelse, men det går ikke an å gjemme seg bak delegeringer og bortforklaringer.
Vi har snart skuslet bort en hel generasjon med talentfulle skøyteløpere de siste årene. Er det fordi de ikke fikk muligheten til å hente erfaring, inspirasjon og motivasjon i å konkurrere internasjonalt? Det er bare å telle opp antall kvoteplasser Norge ikke har brukt i WC de siste årene og telle antall talentfulle løpere som ikke lengre er aktive eller har stagnert i samme perioden. En viktig ingrediens for utvikling av løpere er at de henter inspirasjon og motivasjon gjennom å konkurrere mot de som er bedre i større konkurranser. Når man da ikke lar løpere få denne muligheten forsvinner også viljen til å fortsette, for det er ikke som en middels fotballspiller som kan tjene til livets opphold ved å være Norges 100de beste spiller.
Og Norge har ikke så mange skøyteløpere.
Derfor mener jeg at disponering av løpere og oppfylling av plasskvoter er viktig for å skape et slagkraftig landslag over tid.
Hvis Skøyteforbundet mener noe med intensjonen om å fylle kvoter, og ønsker å opprettholde ambisjonen om en gang i fremtiden å ta steget opp i øverste internasjonale skøytenivå håper jeg at de viser ansvar og gjøre noe med sine gode intensjoner. Hvis ikke blir det bare prat og fine ord. Og det ender stort sett resultatløst.
Nå er det jo også et økonomisk spørsmål om å sende løpere til WC, og mange løpere har de siste årene måttet betale egenandel for å konkurrere for landet sitt. Men jeg er sikker på at moderklubbene til løpere som får sjansen har muligheten til å støtte med noen tusenlapper, for å få løperen av gårde til World Cup deltagelse.
Skøytenorge skal egentlig være glade for at de ikke får den oppmerksomheten den forventer å få og klager på at den ikke får. For da hadde ikke slik amatørmessig disponering av laget fått stå ubesvart slik det får nå. For nå er infoen om laget kun en naken liste på skøyteforbundets side, der den står urørt og ubesvart av allmennheten. Det er også behagelig at ingen egentlig bryr seg utenfor den indre krets, for da er det lett å fortsette som før uten at det i det hele tatt skjer en utvikling.
Tallet så langt etter to dager med World Cup er 6. Seks kvoteplasser som kunne vært brukt. Og hvis Haugli fortsatt er syk og ikke går 1500 m blir tallet 7. Jeg tror ikke vi trenger å vente til etter sesongen med å diskutere om de gode intensjonene er tatt vare på. Min konklusjon er at det er karakteren stryk, to dager etter at sesongen er i gang!
Men, som før så får det vel ingen konsekvenser, og alt fortsetter som før.
Denne gangen ble det litt fra levra, men jeg mener det var på sin plass.
Jeg håper Bøkko gruser konkurrentene i helgen, at Ervik og Haugli blir friske og de andre på laget klinker til med gode prestasjoner. Nok en spennende skøytesesong er i gang og jeg håper gutta og jentene får den oppmerksomheten de fortjener.
Til neste gang.
Gode intensjoner
Med referanse til mitt forrige innlegg om World Cup skøyter og gode intensjoner om å fylle verdenscup kvotene er det med undring og litt skuffelse jeg ser at kvotene ikke fylles opp i helgens distanser i Berlin.
Norge stiller med en løper på fredagens 500 meter og tre løpere på 1000 meter. Norges kvote er to og fire. Dvs at allerede første dag er to plasser ikke fylt opp.
Slik det ser ut i skrivende stund er det heller ingen nordmenn påmeldt på lørdagens 500 meter.
Da er tallet 4 ufylte plasser i løpet av helgens World Cup.
Jeg skal telle opp antall ufylte plasser ila sesongen så kan vi ta diskusjonen om de gode intensjonene er blitt fulgt opp eller ikke.
Men det er derimot hyggelig å se at store skøytenasjoner som Argentina, Storbritannia, Hviterussland og Australia stiller med like mange løpere på 500 meter som Norge.
Nå er det jo ikke akkurat mange som bryr seg om hva jeg mener , men like fullt er jeg i min fulle rett til å mene noe om det. Som sportsinteressert er det mitt privilegium!
Et annet poeng i mitt forrige innlegg om skøyter omhandlet mediedekning. Selvfølgelig ønsker jeg mye mer omtale om skøyter i media, men jeg har også innsett at det er en lang vei å gå, og kanskje kommer man aldri dit man vil likevel.
Norsk skøytesport har uansett en jobb å gjøre for å markedsføre idretten sin bedre.
Som jeg nevnte er det ikke mange som bryr seg om hva jeg skriver, men det er likevel en del som leser bloggen og kommentert til meg.
Et par interessante kommentarer kom fra noen som overhodet ikke følger skøyter like tett som meg.
”Hva? Er det world cup til helgen?”
”Jeg prøvde å finne noe om det på nettavisene, men jeg fant ingenting”
”Hvem er disse løperne, har nesten ikke hørt om noen”
”Jeg prøvde å google navnene, men det var dårlig med funn”
Det er derfor det er synd at blesten rundt World Cup uttak på skøyter i Norge er begrenset til en liste med navn på skøyteforbundets nettside uten noe mer kommentarer. En side kun de spesielt interesserte vet om.
Det blir ikke bedre av å ikke fylle plassene i World Cup heller.
Men, nå er sesongen i gang og det skal bli en fryktelig spennende helg!
Til neste gang
Norge stiller med en løper på fredagens 500 meter og tre løpere på 1000 meter. Norges kvote er to og fire. Dvs at allerede første dag er to plasser ikke fylt opp.
Slik det ser ut i skrivende stund er det heller ingen nordmenn påmeldt på lørdagens 500 meter.
Da er tallet 4 ufylte plasser i løpet av helgens World Cup.
Jeg skal telle opp antall ufylte plasser ila sesongen så kan vi ta diskusjonen om de gode intensjonene er blitt fulgt opp eller ikke.
Men det er derimot hyggelig å se at store skøytenasjoner som Argentina, Storbritannia, Hviterussland og Australia stiller med like mange løpere på 500 meter som Norge.
Nå er det jo ikke akkurat mange som bryr seg om hva jeg mener , men like fullt er jeg i min fulle rett til å mene noe om det. Som sportsinteressert er det mitt privilegium!
Et annet poeng i mitt forrige innlegg om skøyter omhandlet mediedekning. Selvfølgelig ønsker jeg mye mer omtale om skøyter i media, men jeg har også innsett at det er en lang vei å gå, og kanskje kommer man aldri dit man vil likevel.
Norsk skøytesport har uansett en jobb å gjøre for å markedsføre idretten sin bedre.
Som jeg nevnte er det ikke mange som bryr seg om hva jeg skriver, men det er likevel en del som leser bloggen og kommentert til meg.
Et par interessante kommentarer kom fra noen som overhodet ikke følger skøyter like tett som meg.
”Hva? Er det world cup til helgen?”
”Jeg prøvde å finne noe om det på nettavisene, men jeg fant ingenting”
”Hvem er disse løperne, har nesten ikke hørt om noen”
”Jeg prøvde å google navnene, men det var dårlig med funn”
Det er derfor det er synd at blesten rundt World Cup uttak på skøyter i Norge er begrenset til en liste med navn på skøyteforbundets nettside uten noe mer kommentarer. En side kun de spesielt interesserte vet om.
Det blir ikke bedre av å ikke fylle plassene i World Cup heller.
Men, nå er sesongen i gang og det skal bli en fryktelig spennende helg!
Til neste gang
Ligg unna Jan Jönsson!
I disse dager avslutter fotballen sesongen og mest sannsynlig blir det en ny runde med stol-leken. Flere trenere må nok, mot sin vilje, finne seg en ny arbeidsgiver, men historien viser at det stort sett ikke er noe problem.
Derimot er det andre trenere som er mer ettertraktet på jobbmarkedet, og noen lag som er mer ettertraktet å trene har fått eller får ledig stol, som f.eks Norge, Sverige og Rosenborg.
Nå tar jeg med Rosenborg fordi jeg regner med at Erik Hamrén tar med seg flyttelasset over grensen og blir ny Boss i Sverige.
Derfor vil Rosenborg trenge ny trener. Hamrén har gjort en formidabel jobb for Rosenborg og det er lett å se hvorfor Svenska Fotbollsforbundet vil ha ham som ny sjef.
Jeg må innrømme at jeg føler med Rosenborg i denne situasjonen. Det er ikke mange år siden de opplevde at Hareide tok samme manøver.
Kontinuitet er viktig sier alle og det er nok riktig. Nå har ikke Hamrén vært i RBK mer enn halvannet år, men han har på den tiden bygget opp noe som er godt rustet for fremtidig suksess, avhengig av at han fortsetter som trener. Derfor forstår jeg frustrasjonen, og det dype ønsket om å beholde ham.
Men, som Mini sier, hvis hjernen allerede er motivert for, og innstilt på en annen jobb er det ikke noe poeng å holde på ham.
Men, Rosenborg ga sågar klar melding til NSF om å holde seg unna Hamrén, fordi de er opptatt av norsk fotballs utvikling og norsk fotball utvikles bedre ved at Hamrén fortsetter som Rosenborg trener og ikke overtar det norske landslaget. Noe Semb kjøpte og lukket derfor muligheten for at Hamrén skulle trene det norske landslaget.
Det er i og for seg et bra argument. Det samme argumentet bør jo da faktisk også brukes hvis Semb har tenkt å hente Jönsson fra Stabæk! For det kan ikke være slik at Rosenborg har hevd på å være enerådende seriemester og i så måte må skånes for at landslaget henter treneren ellers vil utviklingen av norsk fotball gå i feil retning? Da bør også det gjelde for Rosenborgs konkurrenter.
Så innser Rosenborg nå at Hamrén glipper for dem. Han blir nok helt sikkert ny landslagssjef i Sverige. Da dukker Jan Jönssons navn opp som en mulig kandidat som trener for RBK!
Er ikke Jan Jönsson like viktig for Stabæk og utviklingen av norsk fotball? Eller skal ikke argumentet for at NSF ikke skulle hente Hamrén gjelde lenger?
Er det ikke slik at hvis nivået på norsk fotball skal bli bedre må lagene blir bedre, topplagene må bli bedre og at det må bli skarpere konkurranse i toppen? Spissere konkurranse i toppen gjør at de lagene som skal konkurrere i Europa er bedre skodd.
Og det er jo ikke slik at nå når RBK har vunnet serien igjen, skal alle stå på sidelinjen og applaudere de inn i obligatorisk CL kvalifisering år etter år! Her skal det kjempes om gull og CL spill hvert eneste år!
Derfor, hold dere unna Jan Jönsson, Rosenborg. Jan Jönsson er like viktig for utviklingen av Stabæk og norsk fotball som Erik Hamrén er/var for Rosenborg og norsk fotball.
Det må finnes andre kandidater.
Men nå er det jo slik at man til slutt er seg selv nærmest og gjør som man vil og mange ganger frafaller tidligere argumenter og prinsipper og RBK kommer sikkert til å jakte på Jönsson.
Så kan det jo hende at alt dette er medieskapt også da.
Men jeg føler meg også trygg på at Jan Jönsson blir i Stabæk
Til neste gang
Derimot er det andre trenere som er mer ettertraktet på jobbmarkedet, og noen lag som er mer ettertraktet å trene har fått eller får ledig stol, som f.eks Norge, Sverige og Rosenborg.
Nå tar jeg med Rosenborg fordi jeg regner med at Erik Hamrén tar med seg flyttelasset over grensen og blir ny Boss i Sverige.
Derfor vil Rosenborg trenge ny trener. Hamrén har gjort en formidabel jobb for Rosenborg og det er lett å se hvorfor Svenska Fotbollsforbundet vil ha ham som ny sjef.
Jeg må innrømme at jeg føler med Rosenborg i denne situasjonen. Det er ikke mange år siden de opplevde at Hareide tok samme manøver.
Kontinuitet er viktig sier alle og det er nok riktig. Nå har ikke Hamrén vært i RBK mer enn halvannet år, men han har på den tiden bygget opp noe som er godt rustet for fremtidig suksess, avhengig av at han fortsetter som trener. Derfor forstår jeg frustrasjonen, og det dype ønsket om å beholde ham.
Men, som Mini sier, hvis hjernen allerede er motivert for, og innstilt på en annen jobb er det ikke noe poeng å holde på ham.
Men, Rosenborg ga sågar klar melding til NSF om å holde seg unna Hamrén, fordi de er opptatt av norsk fotballs utvikling og norsk fotball utvikles bedre ved at Hamrén fortsetter som Rosenborg trener og ikke overtar det norske landslaget. Noe Semb kjøpte og lukket derfor muligheten for at Hamrén skulle trene det norske landslaget.
Det er i og for seg et bra argument. Det samme argumentet bør jo da faktisk også brukes hvis Semb har tenkt å hente Jönsson fra Stabæk! For det kan ikke være slik at Rosenborg har hevd på å være enerådende seriemester og i så måte må skånes for at landslaget henter treneren ellers vil utviklingen av norsk fotball gå i feil retning? Da bør også det gjelde for Rosenborgs konkurrenter.
Så innser Rosenborg nå at Hamrén glipper for dem. Han blir nok helt sikkert ny landslagssjef i Sverige. Da dukker Jan Jönssons navn opp som en mulig kandidat som trener for RBK!
Er ikke Jan Jönsson like viktig for Stabæk og utviklingen av norsk fotball? Eller skal ikke argumentet for at NSF ikke skulle hente Hamrén gjelde lenger?
Er det ikke slik at hvis nivået på norsk fotball skal bli bedre må lagene blir bedre, topplagene må bli bedre og at det må bli skarpere konkurranse i toppen? Spissere konkurranse i toppen gjør at de lagene som skal konkurrere i Europa er bedre skodd.
Og det er jo ikke slik at nå når RBK har vunnet serien igjen, skal alle stå på sidelinjen og applaudere de inn i obligatorisk CL kvalifisering år etter år! Her skal det kjempes om gull og CL spill hvert eneste år!
Derfor, hold dere unna Jan Jönsson, Rosenborg. Jan Jönsson er like viktig for utviklingen av Stabæk og norsk fotball som Erik Hamrén er/var for Rosenborg og norsk fotball.
Det må finnes andre kandidater.
Men nå er det jo slik at man til slutt er seg selv nærmest og gjør som man vil og mange ganger frafaller tidligere argumenter og prinsipper og RBK kommer sikkert til å jakte på Jönsson.
Så kan det jo hende at alt dette er medieskapt også da.
Men jeg føler meg også trygg på at Jan Jönsson blir i Stabæk
Til neste gang
NM skøyter
I helgen gikk NM enkeldistanser på skøyter av stabelen i Vikingskipet. Et evenement som med få hederlige unntak har vært totalt fraværende fra medienes søkelys. Som før glimrer stoff om skøyter med sitt fravær i riksdekkende medier, men det er en helt annen sak som jeg skal kommentere ved en senere anledning.
Etter NM ble det også foretatt et uttak til World Cup konkurransene før jul. Et forholdsvis viktig uttak fordi det er OL denne sesongen. Og for å komme til OL må man skaffe seg gode tider og WC poeng. Og det sier seg selv at hvis man ikke får være med på WC så blir det heller ikke OL.
For noen er sesongens store mål allerede lagt i grus i midten av oktober.
I god norsk skøytetradisjon må det bråkes etter uttak. Så også i år, selv om det foreløpig er mer lik et fyrstikkblaff sammenlignet med de tidligere årenes teppebombing med uenigheter og bråk.
Like fullt kan det igjen knyttes spørsmålstegn til uttaket. Og det er forunderlig at man klarer å sette seg selv inn i en slik situasjon nok en gang.
Nå er det jo også slik at øverste sportslige ledelse har et ansvar for resultatene og i så måte tar ut det laget som de mener er best. Det må det ikke være noe tvil om.
Men det må også være rom for diskusjon og meningsutveksling i en organisasjon, eller så skjer det ingen utvikling.
Norge har følgende plasser i WC:
Menn:
500 m: 2
1000 m: 4
1500 m: 5
5000/10000 m: 5
Kvinner:
500 m: 1
1000 m: 2
1500 m: 2
3000/5000 m: 2
For representasjonsoppgaver vil alltid to plasser i troppen være opp til sportssjef og landslagstrener å bestemme, i tilfelle sykdom/skade og/eller andre treningsfaglige vurderinger, står det i uttakskriteriene. Slik er det.
Men så må man også huske vedtaket fra forrige skøyteting at NSF har som intensjon å sende fulle kvoter til World Cup og tilrettelegger budsjett for dette.
Som skøytefan forventer jeg faktisk å få mer informasjon om uttaket og spesielt hvis kvoten ikke fylles. Nå legges det bare ut en liste på skøyteforbundets hjemmeside. Hva er tankene bak, hvorfor er uttaket gjort som det er gjort.
Hadde media vært like interessert i WC uttak på skøyter som landslagsuttak i fotball så hadde man måtte svar på nettopp slike spørsmål.
Det er på mange måter bekvemt når medieinteressen rundt uttaket er fraværende og kritikken rettes kun fra noen få interne fans. Og er det for mye forlangt at NSF også presiserer hvilke distanser den enkelte løper har tenkt å gå og om det er i A eller B puljen?
Poenget mitt er jo at både Rukke og Bøkko kan gå 500 meter. Det er fornuftig og noe de også bør gjøre for å fylle kvoten, hvis ikke er det meningsløst å ha en sprinter hjemme (Dag Erik Kleven) som trenger internasjonal matching for å bli bedre og muligheten for å kvalifisere seg til OL.
Men hvem skal gå 1000 m sammen med Bøkko, Rukke og Flygind Larsen? Der fyller mest sannsynlig ikke Norge opp kvoten.
Siden det i uttakskriteriene står både at landslagsledelsen har to plasser til disposisjon (noe de også har brukt) samt et tingvedtak som sier at NSF har som intensjon å fylle alle WC kvoter lurer jeg på hvilket punkt som slår det andre i hjel? Og hvis intensjonen ikke fylles, eller at sportslig ledelse bruker friplassene så er jeg faktisk fryktelig interessert i å vite bakgrunnen for dette. Ikke for å lage bråk, men fordi jeg rett og slett er interessert på samme måte som jeg er interessert i å vite hvorfor en spiller ikke blir tatt ut på landslaget i fotball.
Det handler om engasjement og interesse og vi som har dette ønsker å fores med info.
Som regel er informasjon rundt uttak i et vakuum og jeg tror at mye bråk og diskusjoner kan unngås med mer og bedre informasjon.
Skiforbundet har tatt en ny vri i år. De har allerede tatt ut nesten hele WC laget til de første konkurransene før sesongen er i gang. Som eksempel er alle plassene til 15 km i Kuusamo allerede tatt ut, en måned før. De har også presisert hvilken distanse den enkelte skal gå.
Om dette er den beste måten å gjøre det på vet ikke jeg, men informasjonen og kommunikasjonen rundt uttaket er hvertfall fullt og helt til stede.
I hopplandslaget byttes hopperne ut mellom WC konkurranser hvis formen uteblir eller de ikke presterer. De byttes til og med ut under Hoppuken. Men de har også et sterkt apparat som tar i mot hopperne i Norge hvor de får trent seg opp igjen. Uansett er det tydelig og god informasjon om hvorfor dette gjøres.
Det internasjonale nivået på sprint skøyter er skyhøyt, og Norge er pr i dag ikke med blant kremen av sprintere. Men skal Norge få frem sprintere på øverste nivå må man også gi løperne mulighet til å konkurrere mot de beste.
Derfor er det forunderlig at en god sprinter som Dag Erik Kleven sitter hjemme mens resten av sprinteliten går WC og Norge sannsynligvis ikke fyller WC kvoten på 1000 meter.
Gode intensjoner er nettopp akkurat det, gode intensjoner, hvis de ikke følges opp med handling.
Det er uansett en meget spennende gjeng med løpere som starter WC løpene 6.-8. november i Berlin. 3 av løperne er veldig unge og lovende; Van der Horst, Hege Bøkko, Njåtun. Hvordan klarer Bøkko seg mot Kramer i år? Har Rukke tatt et nytt steg? Er Flygind Larsen i fremmarsj igjen? Kan vi se gammel glimt av storhet hos Grødum igjen. Har Haugli søsknene funnet storformen utenfor forbundsgruppen? Får vi se Hemmer i langdistanseform? Kan Christiansen gjøre vei i vellinga og bli en utfordrer på Hamar? Ervik er med igjen, og selv om det heter at man ikke kan lære gamle hunder nye triks, så er det ikke mange nye triks denne løperen trenger å lære
Det skal bli veldig artig å følge løperne denne sesongen, og jeg ser frem til mange spennende løp
Til neste gang.
Etter NM ble det også foretatt et uttak til World Cup konkurransene før jul. Et forholdsvis viktig uttak fordi det er OL denne sesongen. Og for å komme til OL må man skaffe seg gode tider og WC poeng. Og det sier seg selv at hvis man ikke får være med på WC så blir det heller ikke OL.
For noen er sesongens store mål allerede lagt i grus i midten av oktober.
I god norsk skøytetradisjon må det bråkes etter uttak. Så også i år, selv om det foreløpig er mer lik et fyrstikkblaff sammenlignet med de tidligere årenes teppebombing med uenigheter og bråk.
Like fullt kan det igjen knyttes spørsmålstegn til uttaket. Og det er forunderlig at man klarer å sette seg selv inn i en slik situasjon nok en gang.
Nå er det jo også slik at øverste sportslige ledelse har et ansvar for resultatene og i så måte tar ut det laget som de mener er best. Det må det ikke være noe tvil om.
Men det må også være rom for diskusjon og meningsutveksling i en organisasjon, eller så skjer det ingen utvikling.
Norge har følgende plasser i WC:
Menn:
500 m: 2
1000 m: 4
1500 m: 5
5000/10000 m: 5
Kvinner:
500 m: 1
1000 m: 2
1500 m: 2
3000/5000 m: 2
For representasjonsoppgaver vil alltid to plasser i troppen være opp til sportssjef og landslagstrener å bestemme, i tilfelle sykdom/skade og/eller andre treningsfaglige vurderinger, står det i uttakskriteriene. Slik er det.
Men så må man også huske vedtaket fra forrige skøyteting at NSF har som intensjon å sende fulle kvoter til World Cup og tilrettelegger budsjett for dette.
Som skøytefan forventer jeg faktisk å få mer informasjon om uttaket og spesielt hvis kvoten ikke fylles. Nå legges det bare ut en liste på skøyteforbundets hjemmeside. Hva er tankene bak, hvorfor er uttaket gjort som det er gjort.
Hadde media vært like interessert i WC uttak på skøyter som landslagsuttak i fotball så hadde man måtte svar på nettopp slike spørsmål.
Det er på mange måter bekvemt når medieinteressen rundt uttaket er fraværende og kritikken rettes kun fra noen få interne fans. Og er det for mye forlangt at NSF også presiserer hvilke distanser den enkelte løper har tenkt å gå og om det er i A eller B puljen?
Poenget mitt er jo at både Rukke og Bøkko kan gå 500 meter. Det er fornuftig og noe de også bør gjøre for å fylle kvoten, hvis ikke er det meningsløst å ha en sprinter hjemme (Dag Erik Kleven) som trenger internasjonal matching for å bli bedre og muligheten for å kvalifisere seg til OL.
Men hvem skal gå 1000 m sammen med Bøkko, Rukke og Flygind Larsen? Der fyller mest sannsynlig ikke Norge opp kvoten.
Siden det i uttakskriteriene står både at landslagsledelsen har to plasser til disposisjon (noe de også har brukt) samt et tingvedtak som sier at NSF har som intensjon å fylle alle WC kvoter lurer jeg på hvilket punkt som slår det andre i hjel? Og hvis intensjonen ikke fylles, eller at sportslig ledelse bruker friplassene så er jeg faktisk fryktelig interessert i å vite bakgrunnen for dette. Ikke for å lage bråk, men fordi jeg rett og slett er interessert på samme måte som jeg er interessert i å vite hvorfor en spiller ikke blir tatt ut på landslaget i fotball.
Det handler om engasjement og interesse og vi som har dette ønsker å fores med info.
Som regel er informasjon rundt uttak i et vakuum og jeg tror at mye bråk og diskusjoner kan unngås med mer og bedre informasjon.
Skiforbundet har tatt en ny vri i år. De har allerede tatt ut nesten hele WC laget til de første konkurransene før sesongen er i gang. Som eksempel er alle plassene til 15 km i Kuusamo allerede tatt ut, en måned før. De har også presisert hvilken distanse den enkelte skal gå.
Om dette er den beste måten å gjøre det på vet ikke jeg, men informasjonen og kommunikasjonen rundt uttaket er hvertfall fullt og helt til stede.
I hopplandslaget byttes hopperne ut mellom WC konkurranser hvis formen uteblir eller de ikke presterer. De byttes til og med ut under Hoppuken. Men de har også et sterkt apparat som tar i mot hopperne i Norge hvor de får trent seg opp igjen. Uansett er det tydelig og god informasjon om hvorfor dette gjøres.
Det internasjonale nivået på sprint skøyter er skyhøyt, og Norge er pr i dag ikke med blant kremen av sprintere. Men skal Norge få frem sprintere på øverste nivå må man også gi løperne mulighet til å konkurrere mot de beste.
Derfor er det forunderlig at en god sprinter som Dag Erik Kleven sitter hjemme mens resten av sprinteliten går WC og Norge sannsynligvis ikke fyller WC kvoten på 1000 meter.
Gode intensjoner er nettopp akkurat det, gode intensjoner, hvis de ikke følges opp med handling.
Det er uansett en meget spennende gjeng med løpere som starter WC løpene 6.-8. november i Berlin. 3 av løperne er veldig unge og lovende; Van der Horst, Hege Bøkko, Njåtun. Hvordan klarer Bøkko seg mot Kramer i år? Har Rukke tatt et nytt steg? Er Flygind Larsen i fremmarsj igjen? Kan vi se gammel glimt av storhet hos Grødum igjen. Har Haugli søsknene funnet storformen utenfor forbundsgruppen? Får vi se Hemmer i langdistanseform? Kan Christiansen gjøre vei i vellinga og bli en utfordrer på Hamar? Ervik er med igjen, og selv om det heter at man ikke kan lære gamle hunder nye triks, så er det ikke mange nye triks denne løperen trenger å lære
Det skal bli veldig artig å følge løperne denne sesongen, og jeg ser frem til mange spennende løp
Til neste gang.
Alltid uansett - rist løs Stabæk
Rist løs sa alltid treneren til oss når vi var ferdig med øvelser som krevde mye.
Da fikk vi ristet i muskulaturen og var klare til neste øvelse.
Det samme sier jeg til Stabæk i kveld.
Rist løs.
Stabæk har gjennomført sin første CL kvalifisering.
FCK, uansett hvordan det ender i play off er klare for sitt 4. gruppespill i Europa på rad!
Resultater teller, og derfor er det fortjent at FCK er videre.
Stilkarakterer deles ikke ut.
Godt er det, selv om jeg synes Stabæk gjorde to veldig gode kamper.
Godt, fordi fotball handler om å score flere mål enn motstanderen. Så enkelt er det, og så vanskelig.
Uansett skal Stabæk være stolte av prestasjonen.
Ingenting å bli rik av, ingenting å hente heder å ære for. Men det er nettopp hva Stabæk gjør fremover som vil vise hvilket lag de er.
Derfor sier jeg rist løs. Evaluer, lær og rist løs. Gjør klar for neste kamp. Neste utfordring, med mer erfaring i sekken.
Utfordringen blir å ta neste utfordring.
Hvilket lag de skal møte for å kvalifisere seg til Europaligaen vites ikke, men det er egentlig helt uvesentlig.
Stabæk har vist at de holder et meget godt nordisk nivå.
Neste steg er også å vise at de kan ta et steg mot Europa.
Da snakker jeg om å fortsette det sporet de viste i 180 minutter mot FC København.
Fortsette med å være trofast mot spillestilen. Fortsette med å tro på det de gjør.
Hvorfor?
Fordi det har gitt resultater før. Fordi det tar tid å sette lag etter at ”bærebjelker” forsvinner fra laget.
Stabæk hadde lært fra forrige kamp.
Det hadde også FCK. Derfor var det et mye mer defensivt orientert lag fra Danmark som løp rundt på kunstgresset på Fornebu.
FCK hadde lært at Stabæk ikke var et lag man tok på hælen.
Stabæk hadde lært at skal man videre i Europa må man utnytte sjanser, fullføre angrep, unngå feil, vinne dueller, gå i motstanderen og fell ham om nødvendig.
Stabæk fullførte angrepene i større grad, noe som gjorde at FCK ikke fikk kontringer. De gjorde færre feil, selv om det var noen grove å se ila kampen. Eggen Hedenstad og Rogne spesielt hadde virkelig lært fra første kamp. De taklet, gikk inn i motstanderen og hindret dansk dynamitt til å gå av.
Dessverre klarte ikke Stabæk å utnytte sjansene. Det må man gjøre hvis man skal videre i Europa som underdogs.
Rist løs Stabæk.
Nye oppgaver venter.
Rist løs og gjør klar for nye oppgaver.
Spillerne har tatt et steg videre. Til og med de som har spilt større kamper i større klubber i større ligaer tidligere.
Man kan aldri sove på tidligere prestasjoner. Prestasjoner er ferskvare.
Erfaring er som god vin.
Erfaring kombinert med viljen og motivasjonen til gode prestasjoner er nøkkelen.
Så hva med spillerne.
Farnerud er og blir en playmaker. Makan!
Hauger vokser fra kamp til kamp og dessverre tror jeg nok at utenlandske klubber fisker ham opp snart.
Så var det godt å se en ”våryr” Johan Andersson komme på banen igjen for andre gang denne sesongen.
Rogne spiller som han har bøtter og spann med rutine. Kommende banker i midtforsvaret i landslaget om ikke lang tid.
Eggen Hedenstad spiller med en ro og selvtillit de mest erfarne kunne misunne.
MEN! Jeg vil gjerne se Vegard Eggen Hedenstad som høyreback. Han er høyrebent og jeg kunne godt tenke meg å se ham løpende oppover høyresiden og slå innlegg med høyrefoten. Nå blir det mye stopp og inn i banen for å bruke høyrebenet.
Men for en spiller!
Rist løs Stabæk.
Gi gass. Nullstill og sats på Europaligaen. Glem pengene man kunne fått for CL deltagelse. Tenk langsiktig. Putt alt dere klarer ned i erfaringssekken. Bruk det for alt det er verdt.
Det blir ikke CL kvalifisering neste år, men målet må jo være å kvalifisere seg til Europaligaen. Året deretter, som regjerende seriemester, er det et lag som har knyttet igjen erfaringssekken, fått enda et par år på baken, mer hår på brøstet, flinkere til å utnytte sjansene og går til CL kvalifisering uten respekt for noen og klinker til.
Underforstått at det meste av laget er intakt i forhold til dagens mannskap som spilte i Telenor Arena!
Jeg gleder meg allerede til neste oppgave.
Europaligaen er ikke å forakte. Det er nok av gode lag i Europa som ikke spiller i CL.
Rist løs, gi gass Stabæk.
Europa venter
Til neste gang.
Da fikk vi ristet i muskulaturen og var klare til neste øvelse.
Det samme sier jeg til Stabæk i kveld.
Rist løs.
Stabæk har gjennomført sin første CL kvalifisering.
FCK, uansett hvordan det ender i play off er klare for sitt 4. gruppespill i Europa på rad!
Resultater teller, og derfor er det fortjent at FCK er videre.
Stilkarakterer deles ikke ut.
Godt er det, selv om jeg synes Stabæk gjorde to veldig gode kamper.
Godt, fordi fotball handler om å score flere mål enn motstanderen. Så enkelt er det, og så vanskelig.
Uansett skal Stabæk være stolte av prestasjonen.
Ingenting å bli rik av, ingenting å hente heder å ære for. Men det er nettopp hva Stabæk gjør fremover som vil vise hvilket lag de er.
Derfor sier jeg rist løs. Evaluer, lær og rist løs. Gjør klar for neste kamp. Neste utfordring, med mer erfaring i sekken.
Utfordringen blir å ta neste utfordring.
Hvilket lag de skal møte for å kvalifisere seg til Europaligaen vites ikke, men det er egentlig helt uvesentlig.
Stabæk har vist at de holder et meget godt nordisk nivå.
Neste steg er også å vise at de kan ta et steg mot Europa.
Da snakker jeg om å fortsette det sporet de viste i 180 minutter mot FC København.
Fortsette med å være trofast mot spillestilen. Fortsette med å tro på det de gjør.
Hvorfor?
Fordi det har gitt resultater før. Fordi det tar tid å sette lag etter at ”bærebjelker” forsvinner fra laget.
Stabæk hadde lært fra forrige kamp.
Det hadde også FCK. Derfor var det et mye mer defensivt orientert lag fra Danmark som løp rundt på kunstgresset på Fornebu.
FCK hadde lært at Stabæk ikke var et lag man tok på hælen.
Stabæk hadde lært at skal man videre i Europa må man utnytte sjanser, fullføre angrep, unngå feil, vinne dueller, gå i motstanderen og fell ham om nødvendig.
Stabæk fullførte angrepene i større grad, noe som gjorde at FCK ikke fikk kontringer. De gjorde færre feil, selv om det var noen grove å se ila kampen. Eggen Hedenstad og Rogne spesielt hadde virkelig lært fra første kamp. De taklet, gikk inn i motstanderen og hindret dansk dynamitt til å gå av.
Dessverre klarte ikke Stabæk å utnytte sjansene. Det må man gjøre hvis man skal videre i Europa som underdogs.
Rist løs Stabæk.
Nye oppgaver venter.
Rist løs og gjør klar for nye oppgaver.
Spillerne har tatt et steg videre. Til og med de som har spilt større kamper i større klubber i større ligaer tidligere.
Man kan aldri sove på tidligere prestasjoner. Prestasjoner er ferskvare.
Erfaring er som god vin.
Erfaring kombinert med viljen og motivasjonen til gode prestasjoner er nøkkelen.
Så hva med spillerne.
Farnerud er og blir en playmaker. Makan!
Hauger vokser fra kamp til kamp og dessverre tror jeg nok at utenlandske klubber fisker ham opp snart.
Så var det godt å se en ”våryr” Johan Andersson komme på banen igjen for andre gang denne sesongen.
Rogne spiller som han har bøtter og spann med rutine. Kommende banker i midtforsvaret i landslaget om ikke lang tid.
Eggen Hedenstad spiller med en ro og selvtillit de mest erfarne kunne misunne.
MEN! Jeg vil gjerne se Vegard Eggen Hedenstad som høyreback. Han er høyrebent og jeg kunne godt tenke meg å se ham løpende oppover høyresiden og slå innlegg med høyrefoten. Nå blir det mye stopp og inn i banen for å bruke høyrebenet.
Men for en spiller!
Rist løs Stabæk.
Gi gass. Nullstill og sats på Europaligaen. Glem pengene man kunne fått for CL deltagelse. Tenk langsiktig. Putt alt dere klarer ned i erfaringssekken. Bruk det for alt det er verdt.
Det blir ikke CL kvalifisering neste år, men målet må jo være å kvalifisere seg til Europaligaen. Året deretter, som regjerende seriemester, er det et lag som har knyttet igjen erfaringssekken, fått enda et par år på baken, mer hår på brøstet, flinkere til å utnytte sjansene og går til CL kvalifisering uten respekt for noen og klinker til.
Underforstått at det meste av laget er intakt i forhold til dagens mannskap som spilte i Telenor Arena!
Jeg gleder meg allerede til neste oppgave.
Europaligaen er ikke å forakte. Det er nok av gode lag i Europa som ikke spiller i CL.
Rist løs, gi gass Stabæk.
Europa venter
Til neste gang.
Stabæk - et lag for fremtiden
I dag var jeg på Telenor arena for tredje gang. Og for første gang så jeg en kamp. Morsomme kommentarer som ribbevegger og gymsal har blitt sendt i retning Fornebu.
Kan hende det er fordi jeg er Stabæk fan og derav en smule inhabil, men jeg synes nå det er en flott stadion. God stemning, bra fasiliteter og ikke minst en gressplen (ok, kunstgress) som alltid innbyr til bra spill med høyt tempo.
I dag var Stabæk solide. Bra spill, til tider meget bra spill. Pontus Farnerud viste igjen at han kanskje er av de aller beste spillerne i Tippeligaen. Espen Hoff spilte årsbeste og viste hva som bor i ham. Nannskog putter ikke mål, men for en pasningsfot og tilrettelegger. Henning Hauger blir bare bedre og bedre.
Men jeg har ikke tenkt å fokusere mer på de spillerne. De får sin velfjortjente fokus i mediene.
Jeg har tenkt å fokusere på noen tenåringer. Juniorspillere.
For andre kamp på rad spilte Thomas Rogne (19) og Vegar Eggen Hedenstad (18) i midtforsvaret. Mikkel ”Mix” Diskerud (19) og Torstein Aase (17) kom inn i løpet av kampen.
Dette er jo juniorspillere, men ingenting i kampen skulle tilsi at de var juniorer i dobbelt eller flere forstand. Rogne og Hedenstad spilte med en autoritet, trygghet og totalt uten respekt for seniorene på motstanderlaget. Måten Rogne leste spillet på, klarerte og gikk med ballen og måten Hedenstad kaldt og rolig driblet vekk motstanderne, gikk på offensive løp og sikret bakover er bare til å ta av seg hatten for.
Diskerud og Aase viste også en innsatsvilje og fotballforståelse som bugner godt for fremtiden.
Det er gøy å se og ikke minst utrolig modig og riktig gjort av Stabæk. La unggutta få prøve seg. Og ikke bare prøvde de seg, men de tok ansvar og virkelig var med på å sikre en meget trygg seier til Stabæk.
Henning Berg er også flink i Lillestrøm, som han var i Lyn, til å tørre å bruke unge lovende talenter.
Eneste måten unge talenter kan utvikle seg videre på er å matches på høyere nivå.
Gi dem muligheten og de fleste vil gripe den.
Man snakket mye om Stabæks sagnomsuste firebande, Nannskog, Pall Gunnarson, Tchoyi og Alanzinho.
Kanskje snakker vi her om en ny firerbande, norsk sådan, som kan være med å prege Tippeligaen de kommende årene. La oss håpe det.
Norsk fotball er i en bølgedal. Akkurat nå nede i dalen. Og det er kjipt å være nede i dalen når man har vært oppe på toppene.
Hvordan komme seg opp av dalen, og tilbake på toppene?
Jeg tror det Stabæk gjorde i dag er et steg i riktig retning. Talentene finnes i den enorme mengden (sett i lys av folketall) av unge fotballspillere i Norge.
Tipper det er en del unge spillere som har sluttet siden de ikke har fått muligheten til å spille seg inn på lag som har vært overbefolket av utenlandske spillere og eldre ”over the top” spillere.
La de få prøve seg. La de spille kamper sammen med de beste. La de feile og lære.
La de bygge seg opp selvtillit.
De er sultne. De vil noe. Og det er slike spillere vi trenger hvis vi skal få oppleve Norge i et internasjonalt sluttspill igjen.
Til neste gang.
Kan hende det er fordi jeg er Stabæk fan og derav en smule inhabil, men jeg synes nå det er en flott stadion. God stemning, bra fasiliteter og ikke minst en gressplen (ok, kunstgress) som alltid innbyr til bra spill med høyt tempo.
I dag var Stabæk solide. Bra spill, til tider meget bra spill. Pontus Farnerud viste igjen at han kanskje er av de aller beste spillerne i Tippeligaen. Espen Hoff spilte årsbeste og viste hva som bor i ham. Nannskog putter ikke mål, men for en pasningsfot og tilrettelegger. Henning Hauger blir bare bedre og bedre.
Men jeg har ikke tenkt å fokusere mer på de spillerne. De får sin velfjortjente fokus i mediene.
Jeg har tenkt å fokusere på noen tenåringer. Juniorspillere.
For andre kamp på rad spilte Thomas Rogne (19) og Vegar Eggen Hedenstad (18) i midtforsvaret. Mikkel ”Mix” Diskerud (19) og Torstein Aase (17) kom inn i løpet av kampen.
Dette er jo juniorspillere, men ingenting i kampen skulle tilsi at de var juniorer i dobbelt eller flere forstand. Rogne og Hedenstad spilte med en autoritet, trygghet og totalt uten respekt for seniorene på motstanderlaget. Måten Rogne leste spillet på, klarerte og gikk med ballen og måten Hedenstad kaldt og rolig driblet vekk motstanderne, gikk på offensive løp og sikret bakover er bare til å ta av seg hatten for.
Diskerud og Aase viste også en innsatsvilje og fotballforståelse som bugner godt for fremtiden.
Det er gøy å se og ikke minst utrolig modig og riktig gjort av Stabæk. La unggutta få prøve seg. Og ikke bare prøvde de seg, men de tok ansvar og virkelig var med på å sikre en meget trygg seier til Stabæk.
Henning Berg er også flink i Lillestrøm, som han var i Lyn, til å tørre å bruke unge lovende talenter.
Eneste måten unge talenter kan utvikle seg videre på er å matches på høyere nivå.
Gi dem muligheten og de fleste vil gripe den.
Man snakket mye om Stabæks sagnomsuste firebande, Nannskog, Pall Gunnarson, Tchoyi og Alanzinho.
Kanskje snakker vi her om en ny firerbande, norsk sådan, som kan være med å prege Tippeligaen de kommende årene. La oss håpe det.
Norsk fotball er i en bølgedal. Akkurat nå nede i dalen. Og det er kjipt å være nede i dalen når man har vært oppe på toppene.
Hvordan komme seg opp av dalen, og tilbake på toppene?
Jeg tror det Stabæk gjorde i dag er et steg i riktig retning. Talentene finnes i den enorme mengden (sett i lys av folketall) av unge fotballspillere i Norge.
Tipper det er en del unge spillere som har sluttet siden de ikke har fått muligheten til å spille seg inn på lag som har vært overbefolket av utenlandske spillere og eldre ”over the top” spillere.
La de få prøve seg. La de spille kamper sammen med de beste. La de feile og lære.
La de bygge seg opp selvtillit.
De er sultne. De vil noe. Og det er slike spillere vi trenger hvis vi skal få oppleve Norge i et internasjonalt sluttspill igjen.
Til neste gang.
Bra jobbet Stabæk
Det er ille når man ser favorittlaget sitt brenne så mange sjanser som Stabæk gjorde mot FCK.
Det er også ille når man ser at FCK scorer på sine muligheter.
Men slik er det når man skal bli bedre. Man må møte motstandere som holder høyere nivå.
FCK har mange klassespillere. Benken var full av landslagsspillere.
FCK har vært i ”krigen” før. Spillerne har bøtter med erfaring fra større ligaer, større kamper og større utfordringer.
For hvis Stabæk holder sine ambisjoner ved hevd må de lære av denne kampen.
De må lære at feil man gjør i Tippeligaen som ofte ikke gjør noe, straffes knallhardt i møte med bedre internasjonale lag.
Nå er jo heller ikke FCK et av Europas beste lag engang, men det er ikke tvil om at laget og spillerne har et høyere nivå enn fjorårets seriemester. Høyere nivå på erfaring hvertfall.
Og det er den erfaringen som gjør at de vinner slike kamper.
Nils Arne Eggen sa en gang at for å komme på et høyere nivå må man spille mot lag som er på høyere nivå. Man må se og erfare hvor god det egentlig går an å bli.
Med referanse til mitt tidligere innlegg funderer jeg sterkt på at dette er av stor betydning.
Rosenborg gikk på mange stygge smeller i Europa før de begynte å få dreisen på det. Og da fikk de skikkelig dreisen på det også.
Men da Rosenborg herjet med de store i Europa var de også i en klasse for seg i Norge. De var suverene.
Ingen lag i Norge i dag er så suverene som RBK var på sitt beste.
Er det et tegn på at nivået i norsk liga er blitt dårligere? Har de nest beste løftet seg opp på et høyere nivå?
Jeg mener at nivået på norsk fotball måles ut fra kamper som spilles mot utenlandske lag. Da er det mulig å måle nivå. Både på klubb og landslagsnivå.
Og slik Europacup ”eventyrene” har endt de siste årene kan man jo ikke akkurat si at nivået er der hvor man kanskje tror og håper det er.
Jeg har tro på at hvis man skal bli bedre må man vite hvor man er og vite hvor man skal og hva som skal til for å nå dit.
Og Stabæks kamp mot FCK er nettopp akkurat det. Hvor står vi i forhold til kanskje Nordens beste lag? Stabæk uttaler at de har ambisjoner om CL spill, det er dit de skal og da gjenstår det å se hva de gjør for å nå dit.
Utfordringen er jo selvsagt at mulighetene for norske klubber til å kvalifisere blir så sjeldne. Klubber med Europa ambisjoner har kanskje en mulighet hvert femte år slik serien har endt de siste årene. På de årene er ofte store deler av stallen (og treneren) skiftet ut slik at de som fikk verdifull erfaring sist gang er borte.
Det var jo en av Rosenborgs suksesskriterier. Stabilitet på spiller, leder og trenersiden. De fleste var med å tape stort, jobbet videre og til slutt lyktes de.
Stabæk spiller CL kvalik i år. I fjor var det Brann. Året før var det RBK som hadde en Tour de Europa med noen skalper fra store klubber i beltet. Året før var det Vålerenga som prøvde seg og mislyktes.
Neste år er det mest sannsynlig RBK igjen. Hvor mange av spillerne som fikk CL erfaring hos Brann og Vålerenga er med i dag? Eller mer interessant, hvor mange av de er med neste gang de får muligheten igjen?
Her tror jeg en av utfordringene til norsk toppfotball ligger. Stabilitet hos de antatte topplagene. De siste 20 årene har vist at klubbene varierer fra medalje til middelhavsfarer, nesten nedrykk og nedrykk fra år til år. Bortsett fra Rosenborgs dominans på 90 tallet er det ingen lag som har lyktes i å stabilisere seg i topp 3 år etter år.
Derfor er det nesten alltid forskjellige lag som hvert år tester formen mot lag i Europa.
Mens ligaer i Europa stort sett har stabile toppklubber som putter masse erfaring ned i erfaringssekken år etter år, tømmes stort sett erfaringssekken til norske klubber fortere enn man har fylt den.
Derfor står det så mye på spill hver gang. Klubbene vet at det er nå de har muligheten. Og fjorårets storspill som førte til heder og ære er som regel byttet ut med sviktende form og en tabellsituasjon som i beste fall kan kalles ok.
Kanskje man skulle plukke ut lagene som skal spille Europacup ut fra vårtabellen? Da vil jo hvertfall årets beste lag spille, ikke de som sliter på tabellen. Det er jo kun noen få nasjoner som spiller vår/høst serie. Alle andre spiller høst/vår.
Likevel var det gøy å se Stabæk i dag. Selv om de tapte.
De viste at de holder nivået.
Men det gis dessverre ikke ut stilkarakterer.
Erik Soler sa at det som ofte skiller lagene er stor nivåforskjell på enkeltsituasjoner, på de situasjonene som gjør at lag med erfaring scorer mål.
Det så vi i kampen mellom fjorårets seriemestere i Norge og Danmark. Feil straffes hardt, dårlig uttelling på 100% sjanser og kynismen som må til for å stoppe et angrep eller krige i feltet.
Der var FCK mye bedre.
Og det er her jeg håper Stabæk tar med seg erfaringene og putter i sekken. Til kampen på onsdag.
For jeg er også imponert over at Stabæk turte å spille den fotballen de er kjent for. Turte å spille seg ut av forsvar og ikke minst turte å putte inn tre tenåringer som virkelig fikk tonnevis av erfaringer med seg videre. Thomas Rogne (19), Vegar Eggen Hedenstad (nettopp fylt 18) og Mikkel Diskerud (18) fikk spille hele eller deler av kampen.
Det er kanskje et sjakktrekk som Stabæk vil nyte godt av i årene som kommer. Alle klarte seg meget bra og dette er spillere som vil være i klubben i flere år fremover. (forhåpentligvis)
Da er det mulig å fylle på klubbens erfaringssekk. Ikke tømme den hvert år.
Jeg gleder meg til kampen i Telenor Arena.
På kunstgress.
Og selv om alle snakker om mental fordel håper jeg Stabæk forstår at de fortsatt skal møte kanskje det beste laget i Norden. Kunstgress eller ikke kunstgress.
Jeg håper at ungguttene får muligheten igjen.
Jeg håper selvfølgelig at Stabæk vinner.
Men gjør de ikke det, så har de foretatt investeringer for fremtiden.
Så får vi håpe at det da ikke blir mange år til neste gang
Til neste gang.
Det er også ille når man ser at FCK scorer på sine muligheter.
Men slik er det når man skal bli bedre. Man må møte motstandere som holder høyere nivå.
FCK har mange klassespillere. Benken var full av landslagsspillere.
FCK har vært i ”krigen” før. Spillerne har bøtter med erfaring fra større ligaer, større kamper og større utfordringer.
For hvis Stabæk holder sine ambisjoner ved hevd må de lære av denne kampen.
De må lære at feil man gjør i Tippeligaen som ofte ikke gjør noe, straffes knallhardt i møte med bedre internasjonale lag.
Nå er jo heller ikke FCK et av Europas beste lag engang, men det er ikke tvil om at laget og spillerne har et høyere nivå enn fjorårets seriemester. Høyere nivå på erfaring hvertfall.
Og det er den erfaringen som gjør at de vinner slike kamper.
Nils Arne Eggen sa en gang at for å komme på et høyere nivå må man spille mot lag som er på høyere nivå. Man må se og erfare hvor god det egentlig går an å bli.
Med referanse til mitt tidligere innlegg funderer jeg sterkt på at dette er av stor betydning.
Rosenborg gikk på mange stygge smeller i Europa før de begynte å få dreisen på det. Og da fikk de skikkelig dreisen på det også.
Men da Rosenborg herjet med de store i Europa var de også i en klasse for seg i Norge. De var suverene.
Ingen lag i Norge i dag er så suverene som RBK var på sitt beste.
Er det et tegn på at nivået i norsk liga er blitt dårligere? Har de nest beste løftet seg opp på et høyere nivå?
Jeg mener at nivået på norsk fotball måles ut fra kamper som spilles mot utenlandske lag. Da er det mulig å måle nivå. Både på klubb og landslagsnivå.
Og slik Europacup ”eventyrene” har endt de siste årene kan man jo ikke akkurat si at nivået er der hvor man kanskje tror og håper det er.
Jeg har tro på at hvis man skal bli bedre må man vite hvor man er og vite hvor man skal og hva som skal til for å nå dit.
Og Stabæks kamp mot FCK er nettopp akkurat det. Hvor står vi i forhold til kanskje Nordens beste lag? Stabæk uttaler at de har ambisjoner om CL spill, det er dit de skal og da gjenstår det å se hva de gjør for å nå dit.
Utfordringen er jo selvsagt at mulighetene for norske klubber til å kvalifisere blir så sjeldne. Klubber med Europa ambisjoner har kanskje en mulighet hvert femte år slik serien har endt de siste årene. På de årene er ofte store deler av stallen (og treneren) skiftet ut slik at de som fikk verdifull erfaring sist gang er borte.
Det var jo en av Rosenborgs suksesskriterier. Stabilitet på spiller, leder og trenersiden. De fleste var med å tape stort, jobbet videre og til slutt lyktes de.
Stabæk spiller CL kvalik i år. I fjor var det Brann. Året før var det RBK som hadde en Tour de Europa med noen skalper fra store klubber i beltet. Året før var det Vålerenga som prøvde seg og mislyktes.
Neste år er det mest sannsynlig RBK igjen. Hvor mange av spillerne som fikk CL erfaring hos Brann og Vålerenga er med i dag? Eller mer interessant, hvor mange av de er med neste gang de får muligheten igjen?
Her tror jeg en av utfordringene til norsk toppfotball ligger. Stabilitet hos de antatte topplagene. De siste 20 årene har vist at klubbene varierer fra medalje til middelhavsfarer, nesten nedrykk og nedrykk fra år til år. Bortsett fra Rosenborgs dominans på 90 tallet er det ingen lag som har lyktes i å stabilisere seg i topp 3 år etter år.
Derfor er det nesten alltid forskjellige lag som hvert år tester formen mot lag i Europa.
Mens ligaer i Europa stort sett har stabile toppklubber som putter masse erfaring ned i erfaringssekken år etter år, tømmes stort sett erfaringssekken til norske klubber fortere enn man har fylt den.
Derfor står det så mye på spill hver gang. Klubbene vet at det er nå de har muligheten. Og fjorårets storspill som førte til heder og ære er som regel byttet ut med sviktende form og en tabellsituasjon som i beste fall kan kalles ok.
Kanskje man skulle plukke ut lagene som skal spille Europacup ut fra vårtabellen? Da vil jo hvertfall årets beste lag spille, ikke de som sliter på tabellen. Det er jo kun noen få nasjoner som spiller vår/høst serie. Alle andre spiller høst/vår.
Likevel var det gøy å se Stabæk i dag. Selv om de tapte.
De viste at de holder nivået.
Men det gis dessverre ikke ut stilkarakterer.
Erik Soler sa at det som ofte skiller lagene er stor nivåforskjell på enkeltsituasjoner, på de situasjonene som gjør at lag med erfaring scorer mål.
Det så vi i kampen mellom fjorårets seriemestere i Norge og Danmark. Feil straffes hardt, dårlig uttelling på 100% sjanser og kynismen som må til for å stoppe et angrep eller krige i feltet.
Der var FCK mye bedre.
Og det er her jeg håper Stabæk tar med seg erfaringene og putter i sekken. Til kampen på onsdag.
For jeg er også imponert over at Stabæk turte å spille den fotballen de er kjent for. Turte å spille seg ut av forsvar og ikke minst turte å putte inn tre tenåringer som virkelig fikk tonnevis av erfaringer med seg videre. Thomas Rogne (19), Vegar Eggen Hedenstad (nettopp fylt 18) og Mikkel Diskerud (18) fikk spille hele eller deler av kampen.
Det er kanskje et sjakktrekk som Stabæk vil nyte godt av i årene som kommer. Alle klarte seg meget bra og dette er spillere som vil være i klubben i flere år fremover. (forhåpentligvis)
Da er det mulig å fylle på klubbens erfaringssekk. Ikke tømme den hvert år.
Jeg gleder meg til kampen i Telenor Arena.
På kunstgress.
Og selv om alle snakker om mental fordel håper jeg Stabæk forstår at de fortsatt skal møte kanskje det beste laget i Norden. Kunstgress eller ikke kunstgress.
Jeg håper at ungguttene får muligheten igjen.
Jeg håper selvfølgelig at Stabæk vinner.
Men gjør de ikke det, så har de foretatt investeringer for fremtiden.
Så får vi håpe at det da ikke blir mange år til neste gang
Til neste gang.
Sy puter under ræva til folk
Under fotballxtra sist søndag bet jeg meg merke i en kommentar fra Kjetil Rekdal.
Norske fotballklubber ”syr puter under ræva til spillerne”. Om det var en bevisst omskriving av uttrykket vites ikke, men poenget til Rekdal slik jeg forsto det var at spillere i Norge med en proffdrøm i utlandet må være veldig klar over at miljøet er tøffere, man står mer alene og at konkurransen om plassene er mye høyere i utenlandske klubber enn her i Norge.
Det ble diskutert om det var riktig tidspunkt for Huseklepp å dra utenlands nå, eller om han bør vente. Det er nok av eksempler på spillere som har preget Tippeligaen som ikke har lykkes i en utenlandsk klubb.
Jeg undrer meg da på om han har et godt poeng. For det har jo de siste årene ikke akkurat vært mange spillere som har fått det til i utenlandske ligaer. Kan det være en årsak? At vi i Norge syr puter under ræva eller armene til spillerne?
Eller er det faktisk et pluss at norske klubber er flinkere til å ta seg av spillerne. La de få utvikle seg i riktig tempo?
Blir det da et sjokk når de kommer til klubber som krever resultater med en gang. Prester! Eller så er det benken eller tribunen. I går leste vi om Tarik Elyounussi som ikke en gang er på benken.
John Arne Riise har jo klart seg forholdsvis bra selv om han dro ut som 17 åring. Wayne Rooney var 16 år da han klinket inn sitt første mål for Everton. Norge har flust av tenåringer i store engelske klubber. Flere av signalene vi får gjennom media sier at de blir tatt godt vare på. Bedre enn i Norge.
Alder har kanskje ingen betydning. Innstilling er vel kanskje et nøkkelord her.
Men man skal ta Kjetil Rekdals ord på alvor. Han dro ut tidlig og er vel en av de norske spillerne som har vært lengst i utenlandstjeneste.
Alle snakker jo om at hvis landslaget skal bli bedre må vi ha flere utenlandsproffer i bedre ligaer som spiller fast på sine lag.
Skal man da tilnærme seg måten utenlandske klubber håndterer spillerne på? Eller er nøkkelen at man må forberede spillerne bedre på hva de møter i andre lands klubber?
Eller er det rett og slett innstillingen til spillerne?
Er den enorme oppmerksomheten i media her i Norge så enorm at spillerne faktisk tror de er bedre enn de faktisk er? Eller er nivået på Tippeligaen dårligere enn vi tror slik at spillerne som preger Tippeligaen faktisk ikke holder nivået i andre ligaer?
Et annet poeng er at norske lag er verdensmestere i å spille mot hverandre. Arne Sandstø bemerket dette. Det at norske lag dro til La Manga på vinteren var i utgangspunktet for å matches mot internasjonale lag. Men det har blitt vinterliga for norske lag. Det er blitt trukket frem som en årsak til at norske klubber sliter med å komme seg videre i europacupene.
Og det blir jo en ond sirkel. Skal man bli bedre må man matches mot de beste for å erfare hvilket nivå man må opp på. Men da må man kvalifisere seg til europacupene også.
Kanskje en start er å begynne å spille mer mot utenlandske lag. Spille mot andre spillere enn man vanligvis møter. Spille mot noen som snakker et annet språk, annen spillestil, annen kultur osv osv.
Kanskje det kan være med på at man forstår at det faktisk spilles bra fotball i andre mindre land også. Kanskje det vil forberede spillerne på at verden ser litt annerledes ut utenfor grensene. Og at det som regel er knallhard jobbing som skal til for å lykkes. Utenfor og på banen.
Kanskje det er grunnen til at spillerne lyktes bedre på 90 tallet? Innstilling og det at man var mer realistisk på norsk fotballs nivå? Spilte oftere mot utenlandsk motstand?
Hva vet jeg.
Men en ting er sikkert. Det kryr av talenter i norsk fotball.
La oss håpe at flere tar stegene opp på høyt internasjonalt nivå.
Til neste gang!
Norske fotballklubber ”syr puter under ræva til spillerne”. Om det var en bevisst omskriving av uttrykket vites ikke, men poenget til Rekdal slik jeg forsto det var at spillere i Norge med en proffdrøm i utlandet må være veldig klar over at miljøet er tøffere, man står mer alene og at konkurransen om plassene er mye høyere i utenlandske klubber enn her i Norge.
Det ble diskutert om det var riktig tidspunkt for Huseklepp å dra utenlands nå, eller om han bør vente. Det er nok av eksempler på spillere som har preget Tippeligaen som ikke har lykkes i en utenlandsk klubb.
Jeg undrer meg da på om han har et godt poeng. For det har jo de siste årene ikke akkurat vært mange spillere som har fått det til i utenlandske ligaer. Kan det være en årsak? At vi i Norge syr puter under ræva eller armene til spillerne?
Eller er det faktisk et pluss at norske klubber er flinkere til å ta seg av spillerne. La de få utvikle seg i riktig tempo?
Blir det da et sjokk når de kommer til klubber som krever resultater med en gang. Prester! Eller så er det benken eller tribunen. I går leste vi om Tarik Elyounussi som ikke en gang er på benken.
John Arne Riise har jo klart seg forholdsvis bra selv om han dro ut som 17 åring. Wayne Rooney var 16 år da han klinket inn sitt første mål for Everton. Norge har flust av tenåringer i store engelske klubber. Flere av signalene vi får gjennom media sier at de blir tatt godt vare på. Bedre enn i Norge.
Alder har kanskje ingen betydning. Innstilling er vel kanskje et nøkkelord her.
Men man skal ta Kjetil Rekdals ord på alvor. Han dro ut tidlig og er vel en av de norske spillerne som har vært lengst i utenlandstjeneste.
Alle snakker jo om at hvis landslaget skal bli bedre må vi ha flere utenlandsproffer i bedre ligaer som spiller fast på sine lag.
Skal man da tilnærme seg måten utenlandske klubber håndterer spillerne på? Eller er nøkkelen at man må forberede spillerne bedre på hva de møter i andre lands klubber?
Eller er det rett og slett innstillingen til spillerne?
Er den enorme oppmerksomheten i media her i Norge så enorm at spillerne faktisk tror de er bedre enn de faktisk er? Eller er nivået på Tippeligaen dårligere enn vi tror slik at spillerne som preger Tippeligaen faktisk ikke holder nivået i andre ligaer?
Et annet poeng er at norske lag er verdensmestere i å spille mot hverandre. Arne Sandstø bemerket dette. Det at norske lag dro til La Manga på vinteren var i utgangspunktet for å matches mot internasjonale lag. Men det har blitt vinterliga for norske lag. Det er blitt trukket frem som en årsak til at norske klubber sliter med å komme seg videre i europacupene.
Og det blir jo en ond sirkel. Skal man bli bedre må man matches mot de beste for å erfare hvilket nivå man må opp på. Men da må man kvalifisere seg til europacupene også.
Kanskje en start er å begynne å spille mer mot utenlandske lag. Spille mot andre spillere enn man vanligvis møter. Spille mot noen som snakker et annet språk, annen spillestil, annen kultur osv osv.
Kanskje det kan være med på at man forstår at det faktisk spilles bra fotball i andre mindre land også. Kanskje det vil forberede spillerne på at verden ser litt annerledes ut utenfor grensene. Og at det som regel er knallhard jobbing som skal til for å lykkes. Utenfor og på banen.
Kanskje det er grunnen til at spillerne lyktes bedre på 90 tallet? Innstilling og det at man var mer realistisk på norsk fotballs nivå? Spilte oftere mot utenlandsk motstand?
Hva vet jeg.
Men en ting er sikkert. Det kryr av talenter i norsk fotball.
La oss håpe at flere tar stegene opp på høyt internasjonalt nivå.
Til neste gang!
Contador var best
Siste etappe i Tour de France i dag, og tid for champagne for Alberto Contador før sprinterne skal duellere inne på Champs-Elysées.
Det har vært tre uker med dramatikk. Likevel hadde jeg håpet på enda mer dramatikk, men Astana og Contador har vært for sterke. Saxo bank og Schleck brødrene har prøvd, men de ventet kanskje for lenge med å angripe. For mange etapper har vært udramatiske hvor bruddene har gått inn og ikke har hatt noen påvirkning på sammenlagtlisten.
Mine to helter, Levi Leipheimer og Cadel Evans har vel ikke akkurat hatt en minneverdig tour. Likevel har det vært gøy å følge kommentarene deres på twitter. Spesielt Levi som har kommentert taktikk underveis i etappene. Da har vi hatt en mulighet til å vite litt mer om hva syklistene og sportssjefene faktisk tenker under etappene og hvorfor de gjør det de gjør.
Som nordmann har jeg heller ikke akkurat hatt sansen for Mark Cavendish, men har vært imponert over Columbia toget og spurtegenskapene hans.
Og disken han fikk på den ene etappen kan man mene hva man vil om, men juryen bestemte at han skulle diskes. Ferdig med det. Om Cervelo skulle lagt inn en klage, det er en annen sak. Men i kampen om gull, heder og ære, samt grønne trøyer gjør man vel hva man kan innenfor reglene. (og noen utenfor også da)
Hjertet mitt ble litt mildere i dag da jeg leste denne artikkelen i VG. http://www.vg.no/sport/sykkel/tour-de-france/2009/artikkel.php?artid=564643
”Hushovd er den eneste som fortjener grønn trøye”
Det smaker godt for en nordmann å lese.
Uansett utfall er jeg imponert over hva Thor Hushovd har prestert. Cervelo teamet har jo vært totalt fraværende i å hjelpe Thor, og han har gjort jobben selv. Da blir man mer sliten, mer stiv i bena før spurten.
Nå har jo ikke jeg noe med det, men Cervelo test team bør gå bitte litt grann i seg selv for å erkjenne det alle har sett. Dette funket ikke. Ikke for Thor, ei heller for Sastre. Derfor er resultatene til Thor imponerende.
Morten Pedersen i Dagbladet klager over sutringen til syklistene.
http://www.dagbladet.no/2009/07/24/sport/kommentar/sykkel/tour_de_france/7339563/
Han har et poeng, men i et ritt som Tour de France er det så mye som står på spill, så mye penger involvert, fremtidige sponsorkroner, fremtidige overganger, fremtiden for rytterne, fremtiden for lagene osv. Dette i sammenheng med at dette er litt over gjennomsnittet konkurransemennesker så vil det bli klaging og sutring i kampens hete. Dette er engasjement og følelser. Noen er flinke til å holde det i seg mens andre må få det ut. Der og da.
Det som vil skille en god utøver og den beste utøveren er hvem som klarer å legge ting bak seg fortest mulig for å opprettholde riktig positiv fokus.
La de klage og kjefte litt. Men la de også ta konsekvensene av klagingen og kjeftingen.
Contador var best. Klart best.
Jeg hadde håpet på enda mer dramatikk underveis i form av flere angrep fra andre lag og ryttere, men som regel ble det stillstand, stille før stormen. Stormen som egentlig aldri kom.
Etappen opp Mont Ventoux ble en god og spennende etappe, men Contador hadde kontrollen. Det ble egentlig aldri helt spennende.
Spenningen var om 3.plassen og bakover.
Men Andy Schleck er en rytter jeg har fått sansen for. Jeg gleder meg allerede til neste år. Til neste Tour de France.
Da får vi se om Contador er en ny Merckx, en ny Hinault, en ny Indurain eller en ny Armstrong. Vil han innta en dominerende rolle de neste årene?
Jeg tror ikke det. Saxo Bank med Andy i spissen vil være enda sterkere neste år. Nye ryttere vil komme.
Og ikke minst vil det være et nytt lag som kommer til å gjøre vei i vellinga. RadioShack!
Med Armstrong som kaptein og Bruyneel som sportssjef har de forholdsvis god erfaring med det samarbeidet tidligere. Ryktene går også om at Leipheimer og Klöden vil gå til dette laget.
Jeg tror Armstrong passer best i kapteinrollen hvor alle er 100% lojale til opplegget og at alle kjører for en kaptein. I en slik rolle, og selv om han neste år vil være et år eldre, er jeg sikker på at Armstrong vil være en solid utfordrer til den gule trøya.
Jeg tør faktisk vedde på at Armstrong vinner neste år! Noen som vedder imot?
Neste år er også Boasson Hagen med. I hvilket lag vet vi ikke, men det skal bli utrolig artig å følge norges største sykkeltalent i TdF!
Nå er snart TdF ferdig for denne gang. Feberen har gått ned.
Snart spurtes det om etappeseier. Jeg tror Cavendish vinner spurten, men Thor Hushovd får en fortjent grønn trøye!
Til neste gang!
Det har vært tre uker med dramatikk. Likevel hadde jeg håpet på enda mer dramatikk, men Astana og Contador har vært for sterke. Saxo bank og Schleck brødrene har prøvd, men de ventet kanskje for lenge med å angripe. For mange etapper har vært udramatiske hvor bruddene har gått inn og ikke har hatt noen påvirkning på sammenlagtlisten.
Mine to helter, Levi Leipheimer og Cadel Evans har vel ikke akkurat hatt en minneverdig tour. Likevel har det vært gøy å følge kommentarene deres på twitter. Spesielt Levi som har kommentert taktikk underveis i etappene. Da har vi hatt en mulighet til å vite litt mer om hva syklistene og sportssjefene faktisk tenker under etappene og hvorfor de gjør det de gjør.
Som nordmann har jeg heller ikke akkurat hatt sansen for Mark Cavendish, men har vært imponert over Columbia toget og spurtegenskapene hans.
Og disken han fikk på den ene etappen kan man mene hva man vil om, men juryen bestemte at han skulle diskes. Ferdig med det. Om Cervelo skulle lagt inn en klage, det er en annen sak. Men i kampen om gull, heder og ære, samt grønne trøyer gjør man vel hva man kan innenfor reglene. (og noen utenfor også da)
Hjertet mitt ble litt mildere i dag da jeg leste denne artikkelen i VG. http://www.vg.no/sport/sykkel/tour-de-france/2009/artikkel.php?artid=564643
”Hushovd er den eneste som fortjener grønn trøye”
Det smaker godt for en nordmann å lese.
Uansett utfall er jeg imponert over hva Thor Hushovd har prestert. Cervelo teamet har jo vært totalt fraværende i å hjelpe Thor, og han har gjort jobben selv. Da blir man mer sliten, mer stiv i bena før spurten.
Nå har jo ikke jeg noe med det, men Cervelo test team bør gå bitte litt grann i seg selv for å erkjenne det alle har sett. Dette funket ikke. Ikke for Thor, ei heller for Sastre. Derfor er resultatene til Thor imponerende.
Morten Pedersen i Dagbladet klager over sutringen til syklistene.
http://www.dagbladet.no/2009/07/24/sport/kommentar/sykkel/tour_de_france/7339563/
Han har et poeng, men i et ritt som Tour de France er det så mye som står på spill, så mye penger involvert, fremtidige sponsorkroner, fremtidige overganger, fremtiden for rytterne, fremtiden for lagene osv. Dette i sammenheng med at dette er litt over gjennomsnittet konkurransemennesker så vil det bli klaging og sutring i kampens hete. Dette er engasjement og følelser. Noen er flinke til å holde det i seg mens andre må få det ut. Der og da.
Det som vil skille en god utøver og den beste utøveren er hvem som klarer å legge ting bak seg fortest mulig for å opprettholde riktig positiv fokus.
La de klage og kjefte litt. Men la de også ta konsekvensene av klagingen og kjeftingen.
Contador var best. Klart best.
Jeg hadde håpet på enda mer dramatikk underveis i form av flere angrep fra andre lag og ryttere, men som regel ble det stillstand, stille før stormen. Stormen som egentlig aldri kom.
Etappen opp Mont Ventoux ble en god og spennende etappe, men Contador hadde kontrollen. Det ble egentlig aldri helt spennende.
Spenningen var om 3.plassen og bakover.
Men Andy Schleck er en rytter jeg har fått sansen for. Jeg gleder meg allerede til neste år. Til neste Tour de France.
Da får vi se om Contador er en ny Merckx, en ny Hinault, en ny Indurain eller en ny Armstrong. Vil han innta en dominerende rolle de neste årene?
Jeg tror ikke det. Saxo Bank med Andy i spissen vil være enda sterkere neste år. Nye ryttere vil komme.
Og ikke minst vil det være et nytt lag som kommer til å gjøre vei i vellinga. RadioShack!
Med Armstrong som kaptein og Bruyneel som sportssjef har de forholdsvis god erfaring med det samarbeidet tidligere. Ryktene går også om at Leipheimer og Klöden vil gå til dette laget.
Jeg tror Armstrong passer best i kapteinrollen hvor alle er 100% lojale til opplegget og at alle kjører for en kaptein. I en slik rolle, og selv om han neste år vil være et år eldre, er jeg sikker på at Armstrong vil være en solid utfordrer til den gule trøya.
Jeg tør faktisk vedde på at Armstrong vinner neste år! Noen som vedder imot?
Neste år er også Boasson Hagen med. I hvilket lag vet vi ikke, men det skal bli utrolig artig å følge norges største sykkeltalent i TdF!
Nå er snart TdF ferdig for denne gang. Feberen har gått ned.
Snart spurtes det om etappeseier. Jeg tror Cavendish vinner spurten, men Thor Hushovd får en fortjent grønn trøye!
Til neste gang!
Ok, jeg tok feil
Mame Biram Diouf er solgt til Manchester United for anslagsvis 52 millioner kroner.
Det hele skjedde veldig fort og takket være Uniteds vikarierende talentspeider Solskjær reagerte Sir Alex fort og fikk sikret seg underskriften til Tippeligaens største hit denne sesongen.
Så kom nyheten at Bjørn Helge Riise var solgt til Fulham.
Begge to har vært yndede salgsobjekter i lang tid. Riise i veldig lang tid.
Mediene elsker å melde om mulige salg av spillere fra Tippeligaen til utlandet. Det kryr av utenlandske agenter på tribunene til enhver tid skal man tro på alt man leser eller hører. Og det gjør man jo ofte.
Utfordringen til spillere i Tippeligaen er at nevnte agenter også følger samme typer av spillere i andre og større ligaer.
De siste par årene er det kun få av spillere som har vært i transfer søkelyset som faktisk har fått en overgang til en større liga. Og da ofte til en ”mindre” klubb enn de som har vært nevnt i mediene.
Jo mer jeg har hørt om mulige overganger som aldri har blitt noe av har jeg blitt mer og mer skeptisk og tvilende til lanserte overgangsmuligheter.
Derfor har jeg eplekjekt kommentert at nå må de gi seg med å hausse opp mulige overganger til store klubber. Det skjer jo aldri! Og hvis en overgang faktisk finner sted så er det til en middels nederlandsk, tyrkisk eller dansk klubb. Ikke misforstå. Det er stort å få til de overgangene, men ofte har det vært betydelig større klubber som er blitt nevnt som mulige nye arbeidsgivere.
Det var også min kommentar etter at det ble rapportert om mange speidere som fulgte Diouf da han scoret 4 mål mot Brann. ”Bare fordi han scoret fire mål nå så havner han ikke i en storklubb!” var min umiddelbare respons.
Jeg er jo en synser. En kunnskapsrik synser mener jeg da , og som regel mener jeg jo at jeg vet best. Hm, så feil kan man ta noen ganger.
Så derfor innrømmer jeg nå at jeg har tatt grundig feil denne gangen. Diouf er faktisk solgt til Manchester United. Større blir det nesten ikke!
Gratulerer til Diouf! Og gratulerer til Molde som får millioner inn i kassa.
Så kom nyheten om at Bjørn Helge Riise også var solgt. Til Fulham.
Det var også noe jeg ikke hadde trodd, og nok en gang måtte jeg kaste inn håndkle for tidligere kommentarer som nå falt i fisk og viste seg å faktisk være på, nettopp synsestadiet!
Gratulerer Bjørn Helge Riise og gratulerer til LSK som også får gode penger inn i kassa!
Har jeg lært at jeg ikke skal være eplekjekk? Neppe.
Har jeg lært at jeg kan ta feil? Jepp. (Har for så vidt erfart det tidligere også da)
Så, ok jeg tok feil. Jeg innrømmer det.
Men engasjementet og synsingen lever videre i beste velgående!
Til neste gang og fortsatt god sommer.
Det hele skjedde veldig fort og takket være Uniteds vikarierende talentspeider Solskjær reagerte Sir Alex fort og fikk sikret seg underskriften til Tippeligaens største hit denne sesongen.
Så kom nyheten at Bjørn Helge Riise var solgt til Fulham.
Begge to har vært yndede salgsobjekter i lang tid. Riise i veldig lang tid.
Mediene elsker å melde om mulige salg av spillere fra Tippeligaen til utlandet. Det kryr av utenlandske agenter på tribunene til enhver tid skal man tro på alt man leser eller hører. Og det gjør man jo ofte.
Utfordringen til spillere i Tippeligaen er at nevnte agenter også følger samme typer av spillere i andre og større ligaer.
De siste par årene er det kun få av spillere som har vært i transfer søkelyset som faktisk har fått en overgang til en større liga. Og da ofte til en ”mindre” klubb enn de som har vært nevnt i mediene.
Jo mer jeg har hørt om mulige overganger som aldri har blitt noe av har jeg blitt mer og mer skeptisk og tvilende til lanserte overgangsmuligheter.
Derfor har jeg eplekjekt kommentert at nå må de gi seg med å hausse opp mulige overganger til store klubber. Det skjer jo aldri! Og hvis en overgang faktisk finner sted så er det til en middels nederlandsk, tyrkisk eller dansk klubb. Ikke misforstå. Det er stort å få til de overgangene, men ofte har det vært betydelig større klubber som er blitt nevnt som mulige nye arbeidsgivere.
Det var også min kommentar etter at det ble rapportert om mange speidere som fulgte Diouf da han scoret 4 mål mot Brann. ”Bare fordi han scoret fire mål nå så havner han ikke i en storklubb!” var min umiddelbare respons.
Jeg er jo en synser. En kunnskapsrik synser mener jeg da , og som regel mener jeg jo at jeg vet best. Hm, så feil kan man ta noen ganger.
Så derfor innrømmer jeg nå at jeg har tatt grundig feil denne gangen. Diouf er faktisk solgt til Manchester United. Større blir det nesten ikke!
Gratulerer til Diouf! Og gratulerer til Molde som får millioner inn i kassa.
Så kom nyheten om at Bjørn Helge Riise også var solgt. Til Fulham.
Det var også noe jeg ikke hadde trodd, og nok en gang måtte jeg kaste inn håndkle for tidligere kommentarer som nå falt i fisk og viste seg å faktisk være på, nettopp synsestadiet!
Gratulerer Bjørn Helge Riise og gratulerer til LSK som også får gode penger inn i kassa!
Har jeg lært at jeg ikke skal være eplekjekk? Neppe.
Har jeg lært at jeg kan ta feil? Jepp. (Har for så vidt erfart det tidligere også da)
Så, ok jeg tok feil. Jeg innrømmer det.
Men engasjementet og synsingen lever videre i beste velgående!
Til neste gang og fortsatt god sommer.
To norske idrettshelter
Etter en hviledag i Tour de France var syklistene på sykkelen igjen i dag. Uten radiosamband.
To av årets etapper skal gå uten radiosamband mellom sportslig ledelse og syklistene i laget.
Akkurat hvorfor er vel noe vanskelig å forstå, noe også lagene gjorde det ganske tydelig for TdF ledelsen.
Kurt Asle Arvesen hadde det litt moro med hele greiene og la seg ned foran feltet før start.
Dessverre ble ikke etappen så morsom for Arvesen.
Kragebeinsbrudd og ute av TdF.
Men prestasjonen etter fallet står det respekt av. Akkurat som det står respekt av Arvesen som idrettsmann.
Han innhentet hovedfeltet med brudd i kragebenet. Noe som vitner om en enorm viljestyrke og ikke minst evnen til aldri å gi seg.
Kombinert med en enorm lojalitet, gode lederegenskaper og et alltid godt humør er Arvesen en stor stjerne i laget sitt og i sykkelsportens verden. Vel fortjent og han fortjener en hyllest som en av Norges største idrettsmenn. En av mine helter!
En annen stor idrettsmann var heller ikke altfor fornøyd i dag. Men Thor Hushovd skal også ha hyllest for ukuelig innsats, evnen til å gi alt når ting ikke stemmer i laget. Det vitner om en seiersvilje som mange har noe å lære av. Da ingen av hjelperytterne som skulle dra ham opp til etappeseier i det hele tatt var i nærheten av teten, tok han saken i egne hender, la seg på hjulet til Cavendish, kjørte egenhendig inn en luke og ga alt selv om det kanskje aldri var realistisk at han kunne ta igjen Briten.
Takk Thor Hushovd! For at du gir gass selv om du må gjøre jobben alene mot Columbia toget!
Og jeg vil sitere en kamerat av meg som er tidligere syklist: Cervelo test team må trene FØR eksamen!
Jeg skal senere i sommer skrive mer om idrettshelter. Mine idrettshelter. Det er ikke de som alltid vinner eller er mest profilert. Jeg måler gjerne etter andre kriterier når jeg velger meg mine idrettshelter. Mer senere i sommer.
Men jeg har et par andre helter i TdF. Cadel Evans og Levi Leipheimer.
Cadel fordi han har prøvd og prøvd men aldri vunnet TdF. Han har vært favoritt og rotet det bort. Og selv om han kan virke sur og bitter da han blir intervjuet er han en syklist jeg følger spent med på. 2.plass de to siste årene. Det blir nok ikke bedre enn det i år. Dessverre.
Levi Leipeheimer er god nok til å vinne TdF. Flere topp 10 plasseringer og 3.plass i 2007. Men for meg vil han alltid være prototypen på en perfekt hjelperytter. Han var hjelperytter i 7 sammenhengende for Armstrong. Sju år med slit for kapteinen sin. Det står det respekt av.
I år havner han helt i skyggen av Contador og Armstrong, selv om han ligger på 5.plass så langt. Men er kun 4. best i Astana laget!
Følg Cadel Evans og Levi Leipheimer på twitter:
http://twitter.com/CadelOfficial
http://twitter.com/LeviLeipheimer
Begge to er flinke med å oppdatere og det er artig å få litt inside kommentarer fra Touren.
Hvem er deres helter i Touren?
Og har dere andre twitter anbefalinger fra touren?
Til neste gang. Fortsatt god sommer.
To av årets etapper skal gå uten radiosamband mellom sportslig ledelse og syklistene i laget.
Akkurat hvorfor er vel noe vanskelig å forstå, noe også lagene gjorde det ganske tydelig for TdF ledelsen.
Kurt Asle Arvesen hadde det litt moro med hele greiene og la seg ned foran feltet før start.
Dessverre ble ikke etappen så morsom for Arvesen.
Kragebeinsbrudd og ute av TdF.
Men prestasjonen etter fallet står det respekt av. Akkurat som det står respekt av Arvesen som idrettsmann.
Han innhentet hovedfeltet med brudd i kragebenet. Noe som vitner om en enorm viljestyrke og ikke minst evnen til aldri å gi seg.
Kombinert med en enorm lojalitet, gode lederegenskaper og et alltid godt humør er Arvesen en stor stjerne i laget sitt og i sykkelsportens verden. Vel fortjent og han fortjener en hyllest som en av Norges største idrettsmenn. En av mine helter!
En annen stor idrettsmann var heller ikke altfor fornøyd i dag. Men Thor Hushovd skal også ha hyllest for ukuelig innsats, evnen til å gi alt når ting ikke stemmer i laget. Det vitner om en seiersvilje som mange har noe å lære av. Da ingen av hjelperytterne som skulle dra ham opp til etappeseier i det hele tatt var i nærheten av teten, tok han saken i egne hender, la seg på hjulet til Cavendish, kjørte egenhendig inn en luke og ga alt selv om det kanskje aldri var realistisk at han kunne ta igjen Briten.
Takk Thor Hushovd! For at du gir gass selv om du må gjøre jobben alene mot Columbia toget!
Og jeg vil sitere en kamerat av meg som er tidligere syklist: Cervelo test team må trene FØR eksamen!
Jeg skal senere i sommer skrive mer om idrettshelter. Mine idrettshelter. Det er ikke de som alltid vinner eller er mest profilert. Jeg måler gjerne etter andre kriterier når jeg velger meg mine idrettshelter. Mer senere i sommer.
Men jeg har et par andre helter i TdF. Cadel Evans og Levi Leipheimer.
Cadel fordi han har prøvd og prøvd men aldri vunnet TdF. Han har vært favoritt og rotet det bort. Og selv om han kan virke sur og bitter da han blir intervjuet er han en syklist jeg følger spent med på. 2.plass de to siste årene. Det blir nok ikke bedre enn det i år. Dessverre.
Levi Leipeheimer er god nok til å vinne TdF. Flere topp 10 plasseringer og 3.plass i 2007. Men for meg vil han alltid være prototypen på en perfekt hjelperytter. Han var hjelperytter i 7 sammenhengende for Armstrong. Sju år med slit for kapteinen sin. Det står det respekt av.
I år havner han helt i skyggen av Contador og Armstrong, selv om han ligger på 5.plass så langt. Men er kun 4. best i Astana laget!
Følg Cadel Evans og Levi Leipheimer på twitter:
http://twitter.com/CadelOfficial
http://twitter.com/LeviLeipheimer
Begge to er flinke med å oppdatere og det er artig å få litt inside kommentarer fra Touren.
Hvem er deres helter i Touren?
Og har dere andre twitter anbefalinger fra touren?
Til neste gang. Fortsatt god sommer.
Fotballens oppmerksomhet
I skrivende stund ser det ut som at Molde banker Brann. Rart å se hvor godt tak Molde har på Brann og at det ofte blir kalassifre. Seriemesterne fra 2007 blir til tider rundspilt.
Slik har tippeligaen 2009 vært. Som også 2008 var. Uforutsigbar.
Og uforutsigbarhet er vel ikke akkurat et kvalitetsstempel. Bortsett fra Rosenborgs totale dominans for noen år siden er det ikke noen lag som har vist stabilitet i toppen de siste 15 årene. Flere klubber har gått fra opprykk til medalje, fra medalje og nesten medalje til nedrykk eller neste nedrykk.
Lønningene til spillerne har aldri vært høyere, stadionene er større og flottere enn noen gang og medieoppmerksomheten er av en annen verden og alle andre idretters store drøm.
Likevel er nivået kanskje dårligere enn på lenge sammenlignet med resten av Europa.
Og klubbene sliter økonomisk.
Landslaget har kun en ørliten teoretisk sjanse til å kvalifisere seg til VM.
Det som er interessant å se er at medieoppmerksomheten rundt fotballen i Norge har vokst omvendt proporsjonalt med norsk fotballs prestasjoner. (eller mangel på prestasjoner)
Norge har ikke vært i nærheten av å kvalifisere seg til et mesterskap de siste 9 årene. (Ok, de var i kvalik mot Tsjekkia og Spania, men var et par nummer for små i de kampene)
Bortsett fra et par gode kamper til Rosenborg og Brann har Europacup prestasjonene siden RBKs glansdager i Champions league vært heller små.
Så hvorfor den enorme oppmerksomheten?
Fotball er altoppslukende i mediebildet. Selvfølgelig er det naturlig at fotball har stor medieoppmerksomhet da det er flere hundre tusen registrerte fotballspillere i Norge, men akkurat nå føler jeg en overload som gjør at til og med jeg som elsker fotball begynner å bli mettet. Og mettere blir jeg når det ofte mangler dybde i kommunikasjonen. Forholdsvis uinteressante artikler om fotballspillernes tatoveringer og bildespesial over spillere som har tatt av seg trøye og shorts da de feiret mål, holder rett og slett ikke mål.
Sportsjournalister spiller hele tiden av mantraet ”prestasjoner og ene og alene prestasjoner avgjør oppmerksomhet” når de skal forklare hvorfor media ikke har oppmerksomhet om andre idretter og utøvere.
Kan noen da forklare meg hvordan norsk fotballs prestasjoner de siste 9 årene kan forsvare den medieoppmerksomheten de har fått?
Kan noen da også forklare meg hvorfor riksavisene har side opp og side ned med informasjon om treningene til landslaget siste uken før hver landskamp.
Hver spiller vurderes med terningkast på treningene, det refereres om morsomme innslag på treningene og alle spillerne intervjues og intervjues og intervjues.
Så ender det slik det har gjort de siste 10 årene og da får vi tettpakket med analyser og forklaringer hvorfor det gikk så dårlig.
Har vi rett og slett et urealistisk syn på norsk fotballs potensial og muligheter?
Mange ganger synes jeg synd på spillerne som bortimot overfalles før kamper for å fortelle om hvordan man skal slå motstanderen for så å stå skolerett etter kampen for å forklare hvorfor det gikk så galt. Et forholdsmessig urettferdig press når potensialet kanskje ikke var tilstede i det hele tatt.
Stabæk skal ut i Champions league kvalifisering mot et lag fra Albania. Jeg håper av hele mitt hjerte at Stabæk kvalifiserer seg til den gjeveste Cupen og får mulighet til å spille mot de beste lagene og ikke minst innkassere millioner av kroner.
Håpet er lysegrønt, akkurat som gresset utenfor akkurat nå.
Molde slo for øvrig Brann 5-2 og er akkurat nå eneste laget som kan gi Rosenborg kamp om gullet.
Det også er kanskje en teori, men så lenge det faktisk er en teoretisk mulighet så er det faktisk en teoretisk mulighet.
Slik har tippeligaen 2009 vært. Som også 2008 var. Uforutsigbar.
Og uforutsigbarhet er vel ikke akkurat et kvalitetsstempel. Bortsett fra Rosenborgs totale dominans for noen år siden er det ikke noen lag som har vist stabilitet i toppen de siste 15 årene. Flere klubber har gått fra opprykk til medalje, fra medalje og nesten medalje til nedrykk eller neste nedrykk.
Lønningene til spillerne har aldri vært høyere, stadionene er større og flottere enn noen gang og medieoppmerksomheten er av en annen verden og alle andre idretters store drøm.
Likevel er nivået kanskje dårligere enn på lenge sammenlignet med resten av Europa.
Og klubbene sliter økonomisk.
Landslaget har kun en ørliten teoretisk sjanse til å kvalifisere seg til VM.
Det som er interessant å se er at medieoppmerksomheten rundt fotballen i Norge har vokst omvendt proporsjonalt med norsk fotballs prestasjoner. (eller mangel på prestasjoner)
Norge har ikke vært i nærheten av å kvalifisere seg til et mesterskap de siste 9 årene. (Ok, de var i kvalik mot Tsjekkia og Spania, men var et par nummer for små i de kampene)
Bortsett fra et par gode kamper til Rosenborg og Brann har Europacup prestasjonene siden RBKs glansdager i Champions league vært heller små.
Så hvorfor den enorme oppmerksomheten?
Fotball er altoppslukende i mediebildet. Selvfølgelig er det naturlig at fotball har stor medieoppmerksomhet da det er flere hundre tusen registrerte fotballspillere i Norge, men akkurat nå føler jeg en overload som gjør at til og med jeg som elsker fotball begynner å bli mettet. Og mettere blir jeg når det ofte mangler dybde i kommunikasjonen. Forholdsvis uinteressante artikler om fotballspillernes tatoveringer og bildespesial over spillere som har tatt av seg trøye og shorts da de feiret mål, holder rett og slett ikke mål.
Sportsjournalister spiller hele tiden av mantraet ”prestasjoner og ene og alene prestasjoner avgjør oppmerksomhet” når de skal forklare hvorfor media ikke har oppmerksomhet om andre idretter og utøvere.
Kan noen da forklare meg hvordan norsk fotballs prestasjoner de siste 9 årene kan forsvare den medieoppmerksomheten de har fått?
Kan noen da også forklare meg hvorfor riksavisene har side opp og side ned med informasjon om treningene til landslaget siste uken før hver landskamp.
Hver spiller vurderes med terningkast på treningene, det refereres om morsomme innslag på treningene og alle spillerne intervjues og intervjues og intervjues.
Så ender det slik det har gjort de siste 10 årene og da får vi tettpakket med analyser og forklaringer hvorfor det gikk så dårlig.
Har vi rett og slett et urealistisk syn på norsk fotballs potensial og muligheter?
Mange ganger synes jeg synd på spillerne som bortimot overfalles før kamper for å fortelle om hvordan man skal slå motstanderen for så å stå skolerett etter kampen for å forklare hvorfor det gikk så galt. Et forholdsmessig urettferdig press når potensialet kanskje ikke var tilstede i det hele tatt.
Stabæk skal ut i Champions league kvalifisering mot et lag fra Albania. Jeg håper av hele mitt hjerte at Stabæk kvalifiserer seg til den gjeveste Cupen og får mulighet til å spille mot de beste lagene og ikke minst innkassere millioner av kroner.
Håpet er lysegrønt, akkurat som gresset utenfor akkurat nå.
Molde slo for øvrig Brann 5-2 og er akkurat nå eneste laget som kan gi Rosenborg kamp om gullet.
Det også er kanskje en teori, men så lenge det faktisk er en teoretisk mulighet så er det faktisk en teoretisk mulighet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)