Torres kler ikke blått...

Det gjør ikke Gerrard heller.
Det står friare uti garden etter Liverpools to beste spillere. Friare i egen grend, nemlig Chelsea og Manchester City, friare med penger.
Og pengene rår i internasjonal fotball.

Det skrives at Gerrard vurderer City siden lønnen han da skal få er så god at han kan bli økonomisk uavhengig resten av livet.
Nå kjenner ikke jeg til de økonomiske vanene til Gerrard, men for å anslå sånn ca hva han tjener nå og har tjent siste årene så skulle det ikke forundre meg at han allerede er forholdsvis økonomisk uavhengig og kommer til å bli det noen hundre år fremover.
Er det blitt slik at spillere som tjener en god million i uka må ha enda mer for å sikre sin økonomiske fremtid?
Er det blitt slik at 50-60 millioner i året ikke er nok?

Til syvende og sist er det spillerne som avgjør. Og vi er blitt vant til at spillere velger penger foran stolthet og laget. Det er et eller annet som skurrer når jeg ser spillere som veksler mellom topplagene i samme liga for å sope sammen enda mer penger.
Litt av respekten smuldrer vekk for hver gang.

Men jeg håper at spillere som Torres og Gerrard blir i Liverpool. De er liksom i en annen kategori, har vært frem til nå hvertfall. Trofaste til klubben sin og står for noe mer enn bare pengehungrige ”leiesoldater”.
Det er for få ekte klubbspillere igjen, og selv om klubben er større enn spillerne er det viktig å ha spillere som ”blør for drakta” og setter klubben foran seg selv.

Gerrard og Torres har kanskje allerede lånt City og Chelsea trøye og prøvd den på.
De har kanskje sett det jeg har sett.
De kler ikke blått.

Du tror det ikke før du får se det...

Når man ser så mye sport som det jeg gjør er det alltid veldig artig når det uventede skjer.
Når noen overrasker, gjør det fantastiske eller uventede.
Når noen man ikke forventer det av presterer over det forventede.

Selvfølgelig skjer ikke dette så ofte, men det er ekstra spennende og artig når det skjer.
Som når Thomas Alsgaard klemte til og tok OL gull på tremila i 94. Som når Liverpool hentet opp 3 mål etter pause mot Milan i CL finalen.
Som når min største norske fotballhelt noensinne, Myggen, slo pasninger ingen hadde drømt om. Som når Petter Northug jr slår til i spurten og distanserer konkurrentene med titalls meter på få sekunder.
Som når Anja Edin klinker til med skudd man ikke trodde skulle komme, eller den talentfulle håndballspilleren Eivind Tangens helt utrolige straffekast som man ikke forstår noe av selv etter å sett det på video gang etter gang.

Nå er det jo en slags mellomfase mellom sommeridrett og vinteridrett hvor det stort sett er skøyter og alpint som er i gang med sesongen.

Men vi så noe av det uforutsigbare i helgens World Cup på skøyter. Håvard Bøkko angrep fra start og satte Supermann Kramer ute av spill til det gjensto to runder. Da viste han hva han er laget av og gikk ned rundetidene og klarte til slutt å slå Bøkko. Igjen. Men takk til Bøkko for at han offensivt prøvde. Og takk til Kramer for at han ikke ga seg.

Men fra helgens WC må jeg innrømme at Chad Hedrick virkelig ga oss en prestasjon som var fra øverste hylle når det gjelder uforutsigbarhet.
Når det så ut som at Hedrick var helt ferdig, pesende med åpen munn, klinket han til med noen rundetider som det luktet svidd av. Akkurat som at våknet til liv og begynte å spurte, flere runder fra mål!
Vi har sett det før fra Hedrick, men det er lenge siden. Derfor var det overraskende og utrolig morsomt. Chad Hedrick gjør virkelig skøytesporten rikere 

Forutsigbarheten blir kjedelig, men når noen bryter forutsigbarheten og gjør noen prestasjoner som man ikke hadde ventet seg, da blir det morsomt.

I alle idretter.
I helgen skjedde det på skøytebanen, selv om det ble de samme som vant som før, så var det hvertfall noen som virkelig prøvde å endre den forutsigbarheten.
Takk for det, og det er slike gutsy moves som virkelig gjør at man setter seg ned for å se på sport.
Igjen og igjen.

Til neste gang.