Fotballens oppmerksomhet

I skrivende stund ser det ut som at Molde banker Brann. Rart å se hvor godt tak Molde har på Brann og at det ofte blir kalassifre. Seriemesterne fra 2007 blir til tider rundspilt.
Slik har tippeligaen 2009 vært. Som også 2008 var. Uforutsigbar.
Og uforutsigbarhet er vel ikke akkurat et kvalitetsstempel. Bortsett fra Rosenborgs totale dominans for noen år siden er det ikke noen lag som har vist stabilitet i toppen de siste 15 årene. Flere klubber har gått fra opprykk til medalje, fra medalje og nesten medalje til nedrykk eller neste nedrykk.
Lønningene til spillerne har aldri vært høyere, stadionene er større og flottere enn noen gang og medieoppmerksomheten er av en annen verden og alle andre idretters store drøm.
Likevel er nivået kanskje dårligere enn på lenge sammenlignet med resten av Europa.
Og klubbene sliter økonomisk.
Landslaget har kun en ørliten teoretisk sjanse til å kvalifisere seg til VM.

Det som er interessant å se er at medieoppmerksomheten rundt fotballen i Norge har vokst omvendt proporsjonalt med norsk fotballs prestasjoner. (eller mangel på prestasjoner)

Norge har ikke vært i nærheten av å kvalifisere seg til et mesterskap de siste 9 årene. (Ok, de var i kvalik mot Tsjekkia og Spania, men var et par nummer for små i de kampene)
Bortsett fra et par gode kamper til Rosenborg og Brann har Europacup prestasjonene siden RBKs glansdager i Champions league vært heller små.

Så hvorfor den enorme oppmerksomheten?
Fotball er altoppslukende i mediebildet. Selvfølgelig er det naturlig at fotball har stor medieoppmerksomhet da det er flere hundre tusen registrerte fotballspillere i Norge, men akkurat nå føler jeg en overload som gjør at til og med jeg som elsker fotball begynner å bli mettet. Og mettere blir jeg når det ofte mangler dybde i kommunikasjonen. Forholdsvis uinteressante artikler om fotballspillernes tatoveringer og bildespesial over spillere som har tatt av seg trøye og shorts da de feiret mål, holder rett og slett ikke mål.

Sportsjournalister spiller hele tiden av mantraet ”prestasjoner og ene og alene prestasjoner avgjør oppmerksomhet” når de skal forklare hvorfor media ikke har oppmerksomhet om andre idretter og utøvere.

Kan noen da forklare meg hvordan norsk fotballs prestasjoner de siste 9 årene kan forsvare den medieoppmerksomheten de har fått?

Kan noen da også forklare meg hvorfor riksavisene har side opp og side ned med informasjon om treningene til landslaget siste uken før hver landskamp.
Hver spiller vurderes med terningkast på treningene, det refereres om morsomme innslag på treningene og alle spillerne intervjues og intervjues og intervjues.
Så ender det slik det har gjort de siste 10 årene og da får vi tettpakket med analyser og forklaringer hvorfor det gikk så dårlig.

Har vi rett og slett et urealistisk syn på norsk fotballs potensial og muligheter?

Mange ganger synes jeg synd på spillerne som bortimot overfalles før kamper for å fortelle om hvordan man skal slå motstanderen for så å stå skolerett etter kampen for å forklare hvorfor det gikk så galt. Et forholdsmessig urettferdig press når potensialet kanskje ikke var tilstede i det hele tatt.


Stabæk skal ut i Champions league kvalifisering mot et lag fra Albania. Jeg håper av hele mitt hjerte at Stabæk kvalifiserer seg til den gjeveste Cupen og får mulighet til å spille mot de beste lagene og ikke minst innkassere millioner av kroner.

Håpet er lysegrønt, akkurat som gresset utenfor akkurat nå.

Molde slo for øvrig Brann 5-2 og er akkurat nå eneste laget som kan gi Rosenborg kamp om gullet.

Det også er kanskje en teori, men så lenge det faktisk er en teoretisk mulighet så er det faktisk en teoretisk mulighet.