Sy puter under ræva til folk

Under fotballxtra sist søndag bet jeg meg merke i en kommentar fra Kjetil Rekdal.
Norske fotballklubber ”syr puter under ræva til spillerne”. Om det var en bevisst omskriving av uttrykket vites ikke, men poenget til Rekdal slik jeg forsto det var at spillere i Norge med en proffdrøm i utlandet må være veldig klar over at miljøet er tøffere, man står mer alene og at konkurransen om plassene er mye høyere i utenlandske klubber enn her i Norge.

Det ble diskutert om det var riktig tidspunkt for Huseklepp å dra utenlands nå, eller om han bør vente. Det er nok av eksempler på spillere som har preget Tippeligaen som ikke har lykkes i en utenlandsk klubb.

Jeg undrer meg da på om han har et godt poeng. For det har jo de siste årene ikke akkurat vært mange spillere som har fått det til i utenlandske ligaer. Kan det være en årsak? At vi i Norge syr puter under ræva eller armene til spillerne?
Eller er det faktisk et pluss at norske klubber er flinkere til å ta seg av spillerne. La de få utvikle seg i riktig tempo?
Blir det da et sjokk når de kommer til klubber som krever resultater med en gang. Prester! Eller så er det benken eller tribunen. I går leste vi om Tarik Elyounussi som ikke en gang er på benken.

John Arne Riise har jo klart seg forholdsvis bra selv om han dro ut som 17 åring. Wayne Rooney var 16 år da han klinket inn sitt første mål for Everton. Norge har flust av tenåringer i store engelske klubber. Flere av signalene vi får gjennom media sier at de blir tatt godt vare på. Bedre enn i Norge.
Alder har kanskje ingen betydning. Innstilling er vel kanskje et nøkkelord her.

Men man skal ta Kjetil Rekdals ord på alvor. Han dro ut tidlig og er vel en av de norske spillerne som har vært lengst i utenlandstjeneste.
Alle snakker jo om at hvis landslaget skal bli bedre må vi ha flere utenlandsproffer i bedre ligaer som spiller fast på sine lag.

Skal man da tilnærme seg måten utenlandske klubber håndterer spillerne på? Eller er nøkkelen at man må forberede spillerne bedre på hva de møter i andre lands klubber?
Eller er det rett og slett innstillingen til spillerne?
Er den enorme oppmerksomheten i media her i Norge så enorm at spillerne faktisk tror de er bedre enn de faktisk er? Eller er nivået på Tippeligaen dårligere enn vi tror slik at spillerne som preger Tippeligaen faktisk ikke holder nivået i andre ligaer?

Et annet poeng er at norske lag er verdensmestere i å spille mot hverandre. Arne Sandstø bemerket dette. Det at norske lag dro til La Manga på vinteren var i utgangspunktet for å matches mot internasjonale lag. Men det har blitt vinterliga for norske lag. Det er blitt trukket frem som en årsak til at norske klubber sliter med å komme seg videre i europacupene.
Og det blir jo en ond sirkel. Skal man bli bedre må man matches mot de beste for å erfare hvilket nivå man må opp på. Men da må man kvalifisere seg til europacupene også.

Kanskje en start er å begynne å spille mer mot utenlandske lag. Spille mot andre spillere enn man vanligvis møter. Spille mot noen som snakker et annet språk, annen spillestil, annen kultur osv osv.

Kanskje det kan være med på at man forstår at det faktisk spilles bra fotball i andre mindre land også. Kanskje det vil forberede spillerne på at verden ser litt annerledes ut utenfor grensene. Og at det som regel er knallhard jobbing som skal til for å lykkes. Utenfor og på banen.

Kanskje det er grunnen til at spillerne lyktes bedre på 90 tallet? Innstilling og det at man var mer realistisk på norsk fotballs nivå? Spilte oftere mot utenlandsk motstand?

Hva vet jeg.

Men en ting er sikkert. Det kryr av talenter i norsk fotball.
La oss håpe at flere tar stegene opp på høyt internasjonalt nivå.

Til neste gang!